Håndverkertjenesteloven, lov 16. juni 1989 nr. 63 om håndverkertjenester m.m., regulerer rettsforholdene mellom håndverkere og forbrukere, når håndverkeren utfører visse former tjenester for forbrukeren.

For at håndverkertjensteloven skal komme til anvendelse, stilles det krav både til hvem tjenesteyteren er, og hvem den som engasjerer tjenesteyteren er:

Tjenesteyteren (håndverkeren) er i håndverkertjenesteloven § 1 første ledd definert som «tjenesteytere i deres næringsvirksomhet». Det vil eksempelvis si at loven ikke får anvendelse hvis en nabo hjelper en annen med å pusse opp eller lignende. Heller ikke gjelder loven hvis for eksempel en profesjonell snekker deltar på en ulønnet dugnad i borettslaget hvor han bor. Loven gjelder bare når tjenesteyteren yter tjenester i sin ervervsmessige virksomhet.

Den som engasjerer tjenesteyteren er i loven betegnet som "forbrukeren". Det følger av håndverkertjenesteloven § 1 annet ledd at "[m]ed forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet". Det betyr for det første at juridiske personer, som for eksempel borettslag, aldri kan bli regnet som forbrukere. For det annet betyr det at hvis en fysisk person bestiller en tjeneste som han trenger i sin yrkesvirksomhet, eksempelvis en advokat som bestiller reparasjon av ventilasjonsanlegget på hjemmekontoret sitt, kommer ikke loven til anvendelse. Samlet kan man si at loven kommer til anvendelse når tjenesten som bestilles hovedsakelig til personlig bruk for oppdragsgiverne.

Håndverkertjenesteloven er ikke en generell lov om tjenester overfor forbrukere. Loven gjelder bare for visse typer av tjenester.

Det følger av håndverkertjenesteloven § 1 fjerde ledd at loven bare gjelder arbeid på:

  • ting. Selv om et (levende) dyr i normal juridisk terminologi anses som en "ting", gjelder likevel ikke håndverkertjenesteloven behandling av levende dyr (veterinærtjenester). Loven gjelder derimot eksempelvis ved installasjon, reparasjon og vedlikehold av biler, båter, elektriske husholdningsapparater, radio- og TV-artikler, datamaskiner, klær osv.
  • fast eiendom. Loven gjelder imidlertid bare arbeid på ferdig oppførte faste eiendommer, og ikke ved nyoppføring av bygning for boformål og annet arbeid som utføres umiddelbart som ledd i slik oppføring - dette reguleres av bustadoppføringslova. Praktiske eksempler på håndverkertjenester som loven gjelder for, er snekker-, rørlegger- eller elektrikerarbeid i forbindelse med reparasjoner eller oppussing av boliger og fritidsboliger.

I håndverkertjenesteloven § 1 første ledd er det nærmere understreket hva slags tjenester loven gjelder for når det heter at den gjelder for "reparasjoner, vedlikehold, installasjoner, ombygging m.m.".

Avgrensningen til ting og fast eiendom innebærer imidlertid også at det er en lang rekke tjenester håndverkertjenesteloven ikke gjelder for, eksempelvis:

  • forvaring av løsøre (for eksempel deponering av verdisaker, opplag av båter, sommerforvaring av pelser og korttidsoppbevaring i garderober o.l.)
  • andre vakt- og tilsynstjenester
  • leie av løsøre (for eksempel leie av bil, TV osv.)
  • leie av fast eiendom (husleie, hytteutleie m.m. - dette vil kunne reguleres av husleieloven)
  • behandling av person (frisørvirksomhet, tannbehandling og privat lege- og helsevirksomhet m.m.) og dyr
  • begravelsesbyråtjenester
  • undervisning, rådgivning og andre immaterielle tjenester
  • bank- og finansieringstjenester
  • forsikring
  • transport av person og gods
  • reisekontrakter (selskapsreiser o.l. - dette vil kunne reguleres av pakkereiseloven)
  • hotell- og restauranttjenester
  • offentlige tjenester som levering av vann, strøm og telefon, renovasjon osv.

Arbeid som utføres i forbindelse med et kjøp ansees som en del av kjøpet, og reguleres av kjøpsloven. Det betyr eksempelvis at hvis man kjøper et kostbart nytt surroundanlegg til TV-stuen, som selgeren også skal montere og justere for deg, regnes ikke denne monteringen og justeringen som en håndverkertjeneste som reguleres av håndverkertjenesteloven, men som en del av kjøpet. Hvis derimot tjenesteytelsen fremstår som hoveddelen av det hele, for eksempel hvis man kjøper en brukt bilmotor som skal installeres i bilen, vil hele avtaleforholdet være omfattet av håndverkertjenesteloven, ikke kjøpsloven.

Håndverkertjenesteloven kapittel II stiller en rekke krav til tjenesteyterens tjeneste.

Grunnkravet finner man i håndverkertjenesteloven § 5 første ledd som fastsetter at en håndverker skal utføre sitt arbeid «fagmessig». Tjenesteyteren skal ivareta forbrukerens interesser med tilbørlig omsorg. Og så langt som mulig skal tjenesteyteren veilede og samråde seg med forbrukeren om hvordan tjenesten skal utføres.

Når tjenesteyteren leverer materialer skal disse være av vanlig god kvalitet, når ikke annet er avtalt, jf. håndverkertjenesteloven § 5 annet ledd. (Er det forbrukeren som leverer materialene, og disse ikke holder god nok kvalitet, følger det av veiledningsplikten i § 5 første ledd og frarådningsplikten i § 7, at tjenesteyteren må sørge for å si fra til forbrukeren om den dårlige kvaliteten og fraråde at disse brukes. Gjør ikke tjenesteyteren dette, misligholder han sine forpliktelser overfor forbrukeren.)

Om det ikke er avtalt en pris på tjenesten, skal tjenesteyteren velge den rimeligste løsningen som medfører at oppgaven blir tilfredsstillende utført, jf. håndverkertjenesteloven § 5 tredje ledd.

Det følger videre av håndverkertjenesteloven § 6 at tjenesten skal utføres i samsvar med sikkerhetskrav fastsatt i lov eller i medhold av lov. Med sikkerhetskrav menes krav som stilles for å hindre at det gjennom tjenesten oppstår skade på person, ting eller fast eiendom, eksempelvis byggeforskrifter som er grunnet i sikkerhetshensyn, branntekniske regler og kjøretøyforskriftene. Dersom det arbeidet forbrukeren bestiller er i strid med sikkerhetskrav om utføringen eller resultatet, må tjenesteyteren nekte å påta seg oppdraget om det ikke endres slik at det blir i samsvar med kravene.

En praktisk viktig bestemmelse for forbrukere, er frarådningsplikten i håndverkertjenesteloven § 7. Dersom tjenesteyteren før avtalen er inngått eller før arbeidet er påbegynt, må anta at prisen for en reparasjon ikke vil stå i forhold til det tingen er verdt etter reparasjonen, eller for øvrig at tjenesten ikke vil bli til rimelig nytte for forbrukeren, skal tjenesteyteren orientere forbrukeren om det. Dersom tjenesteyteren underveis i utførelsen får grunn til å anta at prisen vil bli betydelig høyere enn forbrukeren måtte vente, eller grunn til å tvile på om forbrukeren fortsatt har interesse av å få tjenesten utført som forutsatt, skal tjenesteyteren kontakte forbrukeren.

Virkningen av at tjenesteyteren bryter frarådningsplikten, finner man i håndverkertjenesteloven § 8: Har tjenesteyteren ikke overholdt frarådningsplikten, og det må antas at forbrukeren ellers hadde latt være å bestille eller hadde avbestilt tjenesten, kan tjenesteyteren ikke kreve betaling mer betalt enn om forbrukeren hadde latt være å bestille eller hadde avbestilt.

Under utførelsen av en håndverkertjeneste viser det seg ofte at det dukker opp et behov for tilleggsarbeid, som verken tjenesteyteren eller forbrukeren hadde sett for seg. Når snekkeren river ytterpanelet, kan det for eksempel vise at det var en mer omfattende råteskade som skjulte seg enn man hadde grunn til å tro på forhånd. Eller det kan vise seg at det er fornuftig å utføre et ytterligere arbeid når man først er i gang med det første arbeidet.

Reglene om tilleggsarbeid finner man i håndverkertjenesteloven § 9. Viser det seg under utføringen behov for arbeid utenfor oppdraget som det er praktisk å utføre sammen med oppdraget (tilleggsarbeid), skal tjenesteyteren kontakte forbrukeren. Forbrukeren skal med andre ord få bestemme om han vil ha tilleggsarbeidet utført eller ikke. Er forbrukeren ikke å treffe, eller mottar tjenesteyteren av andre grunner ikke beskjed innen rimelig tid, kan tjenesteyteren likevel utføre tilleggsarbeidet når to vilkår er oppfylt: for det første må det antas at forbrukeren ville hatt tilleggsarbeidet utført, og for det annet må prisen for tilleggsarbeidet være ubetydelig i seg selv, eller være lav i forhold til prisen for den avtalte tjenesten.

Tjenesteyteren plikter i rimelig utstrekning å utføre tilleggsarbeid som ikke kan utsettes uten fare for vesentlig skade for forbrukeren.

Overholder ikke tjenesteyteren de pliktene som håndverkertjenesteloven § 9 legger på ham med hensyn til tilleggsarbeidet, følger det av § 33 at tjenesteyteren ikke kan kreve betaling for tilleggsarbeidet.

Av håndverkertjenesteloven § 10 følger det at tjenesten skal være avsluttet innen den tiden som er avtalt eller som er rimelig, særlig sett opp mot det som er vanlig ved utførelse av tilsvarende tjenester. I tillegg skal tjenesteyteren også overholde avtalte frister for påbegynnelse av tjenesten eller framdriften av arbeidet.

Overholdet ikke tjenesteyteren disse fristene/reglene, foreligger det en forsinkelse fra hans side. Dette er et kontraktsbrudd som gir forbrukeren rett til å holde tilbake betalingen sin, kreve at tjenesteyteren utfører tjenesten, heve avtalen eller kreve erstatning av tjenesteyteren for det tapet forbrukeren lider som følge av forsinkelsen.

Den grunnleggende bestemmelsen om mangler, finner man i håndverkertjenesteloven § 17. Etter denne bestemmelsen foreligger det en mangel ved tjenesten dersom tjenesten ikke fører til det resultatet som forbrukeren i samsvar med § 5, § 6 og § 9 tredje ledd har rett til å kreve, se ovenfor, eller som ellers er avtalt. Mangel foreligger likevel ikke dersom avviket skyldes forhold på forbrukerens side.

Mangel foreligger selv om tjenesteyteren bare har påtatt seg å utføre tjenesten provisorisk, så bra som mulig eller med liknende forbehold, og resultatet er vesentlig dårligere enn forbrukeren etter prisen og forholdene ellers måtte vente, jf. håndverkertjenesteloven § 17 annet ledd.

Hvis det foreligger en mangel, kan forbrukeren holde tilbake betalingen sin, kreve at tjenesteyteren retter mangelen, eller om mangelen ikke rettes, kreve prisavslag etter eller heve avtalen. Forbrukeren kan også kreve erstatning for det tapet han lider som følge av mangelen.

Skal en forbruker kunne fremsette noe krav mot tjenesteyteren som følge av mangler, er det en forutsetning at han reklamerer overfor tjenesteyteren. Forbrukeren må overholde to ulike sett av reklamasjonsfrister (begge regelsettene må overholdes - det er ikke tilstrekkelig at bare det ene blir overholdt):

For det første taper forbrukeren sin rett til å gjøre en mangel gjeldende dersom tjenesteyteren ikke blir underrettet om at mangelen påropes innen rimelig tid etter at forbrukeren oppdaget eller burde ha oppdaget mangelen, jf. håndverkertjenesteloven § 22 annet ledd. Det er vanskelig å si eksakt hvor lang tid forbrukeren har på seg til å reklamere. I en sak fra 2010 (Rt. 2010 s. 103), som angikk avhendingsloven, ikke håndverkertjensteloven, sa Høyesterett at tre måneder var i ytterkanten av hva man kunne legge til grunn som rimelig tid etter den loven. Det er neppe grunn til å tro at fristen skal være lengre etter håndverkertjenesteloven.

For det annet må reklamasjon ved arbeid på ting skje senest innen to år fra avslutningen av oppdraget. Dersom resultatet av tjenesten eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre, samt ved arbeid på fast eiendom, er lengstefristen fem år. Har tjenesteyteren ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid, er det de avtalte fristene, ikke fristene i loven, som gjelder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.