Kjøpsloven regulerer i utgangspunktet alle kjøpsavtaler, unntatt forbrukerkjøp og kjøp av fast eiendom.

Et kjøp er i juridisk forstand en avtale mellom to parter. Kjøpsloven bestemmer rettighetene og pliktene til kjøper og selger og fastsetter blant annet hvem som har ansvaret eller risikoen for tingen som kjøpes. Kjøpsloven har videre regler om tid og sted for oppfyllelsen, om rett til å kreve «ytelse mot ytelse», om at selgeren bærer risikoen for uhell før levering, om kjøperens rettigheter ved forsinkelse eller mangler ved leveringen, og selgerens rettigheter ved forsinket betaling av kjøpesummen.

Målt etter antall transaksjoner, er kjøpet den viktigste formen for avtale i samfunnet.

Lovens fullstendige tittel er lov om kjøp. Den ble vedtatt 13. mai 1988, som lov nr. 27 det året, og den bygger på Wien-konvensjonen om internasjonale løsørekjøp av 1980. Loven erstatter den tidligere kjøpsloven fra 1907.

Loven regulerer i utgangspunktet alle kjøp. Skal loven få anvendelse, må imidlertid kjøpsavtalen gjelde riktig objekt (gjenstand), og riktig partskonstellasjon.

Kjøpsloven gjelder bare kjøp av ting eller løsøre. Det innebærer at kjøpsloven ikke gjelder ved kjøp av fast eiendom, som for eksempel en enebolig med tomt. Denne formen for kjøp reguleres av avhendingslova.

Kjøpsloven regulerer ikke tjenester, for eksempel håndverkertjenester som reguleres av håndverkertjenesteloven.

Kjøpsloven får heller ikke anvendelse ved eksempelvis avtaler om oppføring av boliger eller fritidsboliger. Dette er en form for entrepriseavtaler, som reguleres av bustadoppføringslova.

I utgangspunktet gjelder kjøpsloven for alle kjøpsavtaler, uavhengig av hvem som er parter i kjøpsavtalen.

For noen spesielle kjøp som privatpersoner ofte kommer bort i, de såkalte forbrukerkjøpene, dvs. når en forbruker kjøper en ting fra en næringsdrivende selger, gjelder imidlertid ikke kjøpsloven. Da er det reglene i forbrukerkjøpsloven som gjelder.

Når man ser bort fra forbrukerkjøpene, regulerer kjøpsloven alle partskonstellasjoner. Det betyr at loven gjelder ved:

  1. Kjøp foretatt av en næringsdrivende kjøper fra en næringsdrivende selger
  2. Kjøp foretatt av en næringsdrivende kjøper fra en ikke-næringsdrivende selger («forbruker»)
  3. Kjøp foretatt av en ikke-næringsdrivende kjøper (forbruker) fra en ikke-næringsdrivende selger («forbruker»)

Kjøpsloven er delt inn i 16 kapitler, og har blant annet nærmere regler om tid og sted for oppfyllelsen, om rett til å kreve «ytelse mot ytelse», om at selgeren bærer risikoen for uhell som rammer salgsgjenstanden før levering, om kjøperens rettigheter ved forsinkelse eller mangler ved leveringen, og selgerens rettigheter ved forsinket betaling av kjøpesummen. Dersom en forsinkelse eller mangel utgjør et vesentlig kontraktsbrudd kan kjøper heve kjøpet. Hver av partene skal da levere tilbake den ytelse de har mottatt.

Kjøpsloven er i utgangspunktet deklaratorisk (fravikelig), se kjøpsloven § 3. Det betyr at partene i en kjøpsavtale kan avtale annet enn det som følger av lovens regler.

I mange bransjer brukes det utførlige «leveringsbetingelser» eller andre standardiserte kontraktsvilkår, som på mange og vesentlige punkter avviker fra reglene i kjøpsloven. Denne «klausulretten» angir derfor hvilke regler som vesentlig følges i praksis, og loven får (utenfor forbrukerkjøp) hovedsakelig subsidiær betydning.

Kjøpsloven bygger på Wien-konvensjonen om internasjonale løsørekjøp av 1980 (CISG). Mange av kjøpslovens regler sees som utslag av alminnelige kontraktsrettslige prinsipper, og dens regler bygger på tidligere kontraktspraksis og handelsbruk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.