forsikringshistorie

Handelsmenn i Babylon overtok risiko for at karavanene gjennom ørkenen skulle komme vel frem, ved å gi lån mot høyrente. Lånet ble bare tilbakebetalt dersom karavanen nådde målet.

Hammurabis lovbok fra 2250 før vår tidsregning har lovfestet denne praksis. Den jødiske lovbok Talmud hadde regler om hvordan eseldrivere og skipseiere skulle hjelpe hverandre hvis esel eller skip gikk tapt.

Prinsippene for karavanelån ble overført til skip og varer. Sjølån (bodmeri) ble brukt av fønikiske og greske kjøpmenn og handelsfolk, og var lovfestet i rhodisk rett omkring starten av vår tidsregning.

I livsforsikring ble den første renteforsikring organisert fvt. i Milo i Lilleasia, og i Roma var begravelseskasser ganske utbredt fra gammel tid.

Det tidligste forsøket man kjenner på å utvikle en dødelighetstabell som tillot en viss vitenskapelig beregning av premien for livsforsikring, ble foretatt 220 evt. av den romerske juristen Ulpian.

Formene for slike forsikringssammenslutninger har endret seg mye gjennom tidene og etter samfunnsforholdene.

I middelalderen fantes det mange ulike gilder og broderskap, der medlemmene blant annet pliktet å gi hverandre gjensidig hjelp ved dødsfall, brann, tyveri med mer.

Erstatningene ble gitt i form av naturalytelser som ble utlignet på medlemmene. I de nordiske land hadde man tidlig bygdesammenslutninger som gav hjelp ved brann.

De islandske «hreppur» var lovfestet på Island 1118, og organiserte praktisk hjelp til brannrammede ved at naboene pliktet å være med på å bygge opp brente hus.

Tilsvarende regler var fastsatt i Gulatingsloven. Blant de mange laug og gilder som organiserte visse former for gjensidig hjelp, var St. Olavs-gildet i Onarheim i Hardanger (Onarheimsgildet), Guild of the Blessed Mary i England 1218, det danske Frithgildet fra 1100-tallet.

Selv om man ikke regner disse som spesielle forsikringsinnretninger, kan de sees som begynnelsen til forsikring i organisasjonsmessige former.

Fremveksten av pengehusholdning og verdenshandel, frie kontraktsforhold og fri konkurranse sprengte etter hvert de gamle økonomiske samfunnsordningene og skapte nye former for forsikringsvirksomhet.

Utligning innen snevre korporasjoner og tvangssammenslutninger ble supplert med forsikringsinnretninger som bygde på frivillig tilslutning ut fra økonomiske interesser og til dels av spekulativ art.

Den første av de store forsikringsbransjene som nådde frem til systemet med forutberegnet premie, var sjøforsikringen, det vil si forsikring av skip og ladning, som i denne formen kan følges ubrutt tilbake til 1300-tallets Italia og Spania.

Den store brannen i London 1666, som la 13 000 hus i aske, ga støtet til de første private brannforsikringsselskaper som drev forsikring ut over en begrenset krets. En lege, Nicholas Barbon, tok fatt på å bygge opp igjen ødelagte hus, og for å beskytte sine investeringer organiserte han sitt eget Fire Office.

Det inspirerte andre, og 1683 ble Hand-in-Hand Company stiftet. I 1720 kom Royal Exchange Assurance Company og London Assurance Corporation, som fortsatt eksisterer. Lloyd's of London, opprinnelig en verdensomspennende sjøforsikringsinnretning, skriver seg også fra begynnelsen av 1700-tallet.

Livsforsikring krevde mye større matematisk og statistisk innsikt enn annen forsikring, og først etter at matematikerne gjennom et helt århundre hadde arbeidet med de problemene som måtte løses, kunne det første livsforsikringsselskapet, The Equitable, stiftes i London i 1762. Det eksisterer fortsatt.

Inspirert av utviklingen i England spredte den organiserte forsikringen seg til andre land. Benjamin Franklin tok initiativet til det første amerikanske forsikringsselskapet av betydning, Philadelphia Contributionship for the Insurance of Houses from Loss by Fire (1752), som fremdeles er i virksomhet.

Også i Norge gav store bybranner støtet til organisert forsikringsvirksomhet. Impulsene kom fra Tyskland over København.

En bybrann i København 1728 ledet til stiftelsen av Kjøbenhavns Brandforsikring 1731, og den dannet mønster for Christiania Brand-Assurance-Casse, en gjensidig forening basert på frivillig tilslutning fra huseiere i Christiania. Den besto fra 1753 til 1828, da den gikk inn i Den Almindelige Brandforsikrings-Indretning for Bygninger (Norges Brannkasse, nå If Skadeforsikring), opprettet ved Brand-Forsikrings Anordning 18. august 1767.

Fra 1767 til 1845 var tilslutningen tvungen for huseiere i kjøpstedene, men frivillig for bygninger på landet. I 1816 ble Land Gjensidige Brandkasse stiftet, som de nærmeste årene ble fulgt av en rekke gjensidige bygdebrannkasser.

De første sjøforsikringsselskaper startet også på gjensidig basis; Skibsassuranceforeningen i Arendal ble etablert i 1837.

Etter at forsikringstvangen i byene var opphevet 1845, oppstod aksjeselskaper som arbeidet for å få folk, særlig i byene, til å forsikre sine eiendeler på frivillig basis. De eldste norske forsikringsaksjeselskapene ble stiftet 1847: Christiania Almindelige Brandforsikringsselskab for Varer og Effekter (If Skadeforsikring) og Christiania Søforsikringsselskab.

Norge var det første nordiske landet som kom i gang med livsforsikring etter vitenskapelige prinsipper. Professor Ole Jacob Broch startet i 1847 Christiania gjensidige Forsørgelsesanstalt (Gjensidige Liv).

I 1861 ble det første aksjeselskap i livsforsikring, Idun, stiftet. På 1800-tallet og senere ble det stiftet en rekke forsikringsselskaper, opprinnelig med det formål å overta dekning av spesialbransjer.

• forsikring

• Færden, K.: Forsikringsvesenets historie i Norge 1814-1914, 1967
• Lorange, K.: Forsikringsvesenets historie i Norge inntil 1814, 1935