etiologiske eventyr

Etiologiske eventyr er en gruppe korte eventyr som gir religiøse forklaringer på underlige fenomener i naturen, som særtrekk hos plante- og dyrearter eller hos mennesket som art. Særtrekkene kan ha oppstått ved skapelsen eller etter et møte mellom en bibelsk person og et individ av arten. Disse eventyrene er svært like opphavssagn, men der sagnene viser til troll eller St. Olav, viser de etiologiske eventyrene til bibelske personer.

Et kjent etiologisk eventyr forklarer hvorfor visse dyr (hesten, ulven) alltid er sultne, mens bjørnen kan klare seg uten mat hele vinteren: Vårherre (eller Jomfru Maria) på vandring kommer til ei elv og trenger å bli satt over. Hesten er opptatt med å ete og har ikke tid, mens bjørnen er villig. Hver får sin straff/belønning.

I norsk folketradisjon kjennes mange varianter av eventyrene om hvorfor svalen har delt stjert, hvorfor flyndra har skjev munn og hvorfor ospebladene alltid skjelver. Ivar Aasen skrev om denne varianten fra Sunnmøre: «Einn Gaang, naa vor Herre va ute aa vandra, kom dæ paa 'naa einn Rægneling; aa so gjekk hann attunde ei Esp. So bles dæ ei lita Vindgust, aa dærfyre blakra Lau'e paa Espinne, so at han vart lite vaat'e. Daa sade hann dæ til Espinne, at ho skulde aldre meir staa still'e, aa dærfyre blakra Espa stødt, so snart dæ æ denn minste Vind-ande.»

Etiologiske eventyr har visse felles trekk med en gruppe eventyr som kalles religiøse eventyr, hvor Vårherre, Sankt Peter eller Jomfru Maria ofte er på vandring inkognito på jorda. Disse har gjerne et moralsk sikte, idet de møter gode/dårlige mennesker som får sin belønning eller straff.