dyreeventyr

Dyreeventyr, eller dyresagn, er fortellinger der dyr opptrer, taler og handler som mennesker. Slike fortellinger forekommer hos de fleste folkegrupper. Dyreartene oppfattes som individer med faste hovedegenskaper: reven er slu, bjørnen godmodig, mens ulven er ond og dum. Dyreeventyr hører til i folketradisjonen, men danner grunnlaget for dyrefabelen, som har en didaktisk eller satirisk tendens. Av dyreeventyr og dyrefabler er så senere det bredt anlagte dyreeposet fremstått.

De eldste litterære dyreeventyrene møter vi i Hellas, hvor de fleste fabler samles under Aisopos' navn, og i India (Pantsjatantra eller Femboka). I middelalderen konsentrerer dyresagnene seg etter hvert om fiendskapet mellom reven og ulven, utformes av munkene og gis satirisk anvendelse. Dyrene får heltenavn: ulven er Isengrim, reven er Reinhart (fransk renard, rev).

Den franske Roman de Renart samler alle spredte fortellinger. På denne hviler den nederlandske Willems verk Reinaert, fra ca. 1250. Mest kjent i de germanske landene ble den senere nedertyske bearbeidelsen Reincke de vos, trykt i 1498 (på dansk Rævebogen, 1555). Goethe behandlet sagnet på heksametre i Reineke Fuchs (1794).

I de alminnelige eventyrene opptrer ofte dyr, men da er de gjerne omskapte mennesker, for eksempel Grimsborken. Blant våre folkeviser finnes noen dyreviser, for eksempel Ramnebryllaup i Kråkelund og Nils fiskar og reven.