Dyreeventyr, dyresagn, fortellinger der dyr opptrer, taler og handler som mennesker; forekommer hos de fleste folk. Dyreartene oppfattes som individer med faste hovedegenskaper: reven er slu, bjørnen godmodig, ulven ond og dum. Dyreeventyr hører til i folketradisjonen, men danner grunnlaget for dyrefabelen, som har en didaktisk eller satirisk tendens. Av dyreeventyr og dyrefabel er så senere det bredt anlagte dyreepos fremstått.

De eldste litterære dyreeventyr møter vi i Hellas, hvor de fleste fabler samles under Aisopos' navn, og i India (Pantsjatantra eller Femboka). I middelalderen konsentrerer dyresagnene seg etter hvert om fiendskapet mellom reven og ulven, utformes av munkene og gis satirisk anvendelse. Dyrene får heltenavn: ulven er Isengrim, reven er Reinhart (fransk renard, rev). Den franske Roman de Renart samler alle spredte fortellinger. På denne hviler den nederlandske Willems verk Reinaert, fra ca. 1250. Mest kjent i de germanske land ble den senere nedertyske bearbeidelse Reincke de vos, trykt 1498 (på dansk Rævebogen, 1555). Goethe behandlet sagnet på heksametre i Reineke Fuchs (1794). I de alminnelige eventyr opptrer ofte dyr, men da er de gjerne omskapte mennesker, f.eks. Grimsborken. Blant våre folkeviser finnes noen dyreviser, f.eks. Ramnebryllaup i Kråkelund og Nils fiskar og reven.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.