Radiobølger er elektromagnetiske bølger brukt i blant annet trådløs kommunikasjon, navigasjon og radar. Ikke alle bølgelengder er egnede for slike formål, og ordet radiobølge brukes vanligvis om elektromagnetiske bølger med bølgelengde mellom 1 mm og 20 km. Dette tilsvarer frekvenser mellom 15 000 Hz og 200 GHz.

Radiobølger genereres av en radiosender. Denne leverer elektrisk energi til en antenne. Antennen er utformet slik at den elektriske energien omdannes til radiobølger som sprer seg ut i rommet.

Det er vanlig å dele inn frekvensområdet i frekvensbånd. Inndelingen er regulert av Den internasjonale teleunion, ITU. Den spesielle inndelingen av frekvensbåndet skyldes at det tidligere var vanlig å karakterisere radiobølger ved hjelp av bølgelengde, mens det nå er vanlig å bruke frekvens

Bånd Betegnelse Frekvensområde Bølgelengde
ELF Ekstemt lav frekvens 3 – 30 Hz 100 000 – 10 000 km
SLF Super lav frekvens 30 – 300 Hz 10 000 – 1000 km
ULF Ultra lav frekvens 300 – 3000 Hz 1000 – 100 km
VLF Veldig lav frekvens 3 – 30 kHz 100 – 10 km
LF Lav frekvens 30 – 300 kHz 10 – 1 km
MF Medium frekvens 300 – 3000 kHz 1 km – 100 m
HF Høy frekvens 3 – 30 MHz 100 – 10 m
VHF Veldig høy frekvens 30 – 300 MHz 10 – 1 m
UHF Ultra høy frekvens 300 – 3000 MHz 1 m – 10 cm
SHF Super høy frekvens 3 – 30 GHz 10 – 1 cm
EHF Ekstremt høy frekvens 30 – 300 GHz 1 cm – 1 mm

Centimeter- og millimeterbølger kalles ofte med et fellesnavn mikrobølger. I tillegg opereres det med tradisjonelle betegnelsene (lang-, mellom og kortbølgen) for frekvensbåndene som brukes for kringkasting (radio).

Det typiske radioområdet omfatter lang-, mellom-, kort- og meterbølge, men høyere frekvenser tas stadig mer i bruk, f.eks. til flysamband, radiolinjer, satellittsamband og mobilradio.

Bånd Betegnelse Frekvemsonråde (kHz) 
LW Langbølgen 153 – 279
MW Mellombølgen 531 – 1620
SW Kortbølgen 2310 – 25 820

Virkelig stor rekkevidde får man best i kortbølgebåndet. Det kommer av at disse radiobølgene kan reflekteres i ionosfæren (i det såkalte Kennelly–Heaviside-laget). 

For inndeling av frekvensområdet for radar i henhold til IEEE. Frekvensbåndene er her smalere, og betegnelsene blir mye brukt også i sammenheng med radiokommunikasjon.

Den matematiske teori for utstrålingsprosessen ble utviklet av James Clerk Maxwell ca. 1864, og i 1887 beregnet Heinrich Hertz utstrålingen fra en antenne og viste at den virkelig eksisterte. Den praktiske utnyttelsen begynte først med Guglielmo Marconi forsøk i 1897.

Det var de meget lange radiobølgene som først ble tatt i bruk. Med økning av behovene for båndbredde har det vært nødvendig å ta stadig høyere frekvensbånd i bruk. Det første automatiske mobilsystemet, NMT, opererte først i 450 MHz-båndet. Senere ble det nødvendig også å ta 900 MHz båndet i bruk, og for GSM benyttes også frekvensbånd i området 1800 MHz. I dette området blir bølgeutbredelsen mer og mer begrenset til fri sikt ettersom frekvensene øker, og det kreves flere basestasjoner for å dekke et geografisk område.

For systemer bygd for nødkommunikasjon, hvor det også er viktig å dekke områder utenfor allfarvei ønsker man å bruke lavest mulige frekvenser. TETRA-systemet vil derfor få adgang til å operere i frekvensområdet nær 400 MHz.

Ved bruk av frekvenser over ca. 1000 MHz er systemene som regel basert på kommunikasjon ved fri sikt. Når frekvensene øker til over 10 000 MHz, 10 GHz, begynner atmosfæriske forhold å gjøre seg stadig mer gjeldende, og systemene begynner å bli sårbare for signalsvekking på grunn av nedbør. Frekvenser over 30 GHz er best egnet til kommunikasjon over korte avstander, for eksempel til radiolinjeforbindelser innenfor en by.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.