emberá

Med årlige nedbørmengder på opp til 13 300 millimeter, tett skog med svært høy biodiversitet og gjennomkrysset av vannrike elver, er landet mellom Stillehavet og Atlanterhavet i Colombia og Panamá blant verdens minst gjestmilde områder for mennesker. Elvebreddene og de skogkledde fjellskråningene her er emberás og wounaans hjemland.

Spanske erobrere som tok kontroll over landtungen mellom de amerikanske kontinentene på 1500-tallet kalte emberá-gruppene for chocó. Kolonien Panamá (som var en del av Colombia til 1903) var rik på gull og et nøkkelpunkt i imperiets transportåre mellom Peru og Spania. Chocó er muligens avledet av aymara-ordet for gull, choque. Den opprinnelige befolkningen i Darién, guna, nektet å arbeide i gruvene hvoretter kolonimakten begynte å importere afrikanske slaver samt å rekruttere emberá-folk som krigere for å fordrive guna til den karibiske kysten der de er i dag.

De 400 årene mellom 1550 og 1950 er historien om hvordan forskjellige emberá-grupper har migrert til de mest marginale delene av provinsene Chocó og Darién, under stadig press fra jordhungrige kolonister fra sentrale strøk i Colombia og Panamá. Samtidig har de afrikanske slavenes etterkommere, dagens afro-colombianere og afro-panamanere, vokst til å bli en større gruppe i disse områdene enn emberá.

Emberá-wounaans tradisjonelle levevis har mye til felles med amazonas-folk med sterk vekt på jakt og fiske langs elvene og en type tropisk hagebruk hvor nyttevekster sås i råtnende biomasse så vel som i asken etter svedjebrenning. Folk bor i pålehus (1,5-2 m høye, med palmeblader til tak og gulv) og flytter til nye områder når åkerlappene ikke lenger gir nok utbytte og viltbestanden er redusert. Utover slektslinjen er samfunnet rudimentært organisert.

Pålehusene kunne romme en eller flere storfamilier og dannet gjerne en rekke hvor naboene kunne utgjøre en slektslinje. De er plassert på terrassene elvebreddene består av. Rydningene hvor man dyrket mais og forskjellige rotfrukter ligger gjerne på den øverste terrassen, dit flomvannet sjelden når. Tradisjonelt holdt emberá ender og temmede skogsdyr, samt hunder, disse har nå fått selskap av husdyr som svin og høns. Man fisket med nett, spyd, feller, krok og gift. Jakten foregikk med spyd, pil og bue og giftpiler. I dag er gevær det vanlige. Skogen gir frukt, nøtter, medisin, pynt og materiale til hus og kanoer.

Siden rundt 1950 har denne bosettingsformen veket plassen for en type landsby hvor familiehusene har fått selskap av egne forsamlingshus, gudshus, lagerbygg, skoler og helsestasjoner. Den nye boformen er fremelsket av misjonærer og statlige myndigheter, men har medført økt ressurspress i nærmiljøet og stadig sterkere integrasjon i de nasjonale pengeøkonomiene. I dag dyrker alle hushold bananer, appelsiner, avokado, mais og bønner for salg. Husholdene produserer også forskjellige håndverksvarer for salg, særlig kurver, keramikk, spyd og kanoer med karakteristisk emberá-ornamentikk. Med fortjenesten har husholdet råd til å skaffe varer som er blitt nødvendige, som påhengsmotorer, drivstoff, parafin til oljelamper og andre konsumvarer.

Tradisjonelt dannet emberá og wounaan-bosetningene endogame patrilineære grupper. Det fantes ingen faste klaner eller politiske organer utover grupper av eldre. Ettersom landsbyen er blitt den vanlige boformen har emberá og wounaan begynt å gifte seg med hverandre, men ekteskap utad, med mestiser, hvite og svarte, er svært uvanlig. Ekteskap må godkjennes av jentas far og det inngås ved at de unge sover sammen i hennes fars hus inntil paret får bygd et nytt hus. Med utviklingen av selvstyreorganer må dessuten ekteskap godkjennes av myndighetene.

Ved skilsmisse blir som oftest barna med moren. Kvinner tar seg av matlaging og barnepass og er med i storfamilienes dugnader (cambio de mano) når det lukes og høstes inn. Rydding av nye hager er mannsarbeid. Menn jakter alene, mens begge kjønn fisker. Dyrket jord arves, oftest i farslinjen, men aldri ut av landsbyen. Ethvert hushold kan rydde ny jord i forståelse med selvstyremyndighetene.

Barn sosialiseres sammen med foreldre og besteforeldre. Fra de er ti år regnes de som fullt arbeidsdyktige. De fleste landsbyer har grunnskoler. I det selvstyrte området i Panamá er rundt 40 prosent av lærerne selv emberá-wounaa. Et alfabet ble utviklet av mennonitt-misjonærer i Panamá på 1950-tallet. Det er utviklet tilpassede læreplaner både i Panamá og Colombia.

I 1983 opprettet panamanske myndigheter et eget comarca for emberá og wounaa, etter mønster av og i samarbeid med guna-folket på den karibiske kysten. Det selvstyrte distriktet består av to separate områder på til sammen 4395 kvadratkilometer, innen provinsen Darién, og har samme politiske status som en regulær provins. Med denne statusen følger forskrifter om å bygge representative organer med en grunnlov (carta orgánica) i bunnen. En slags høvding-kongress (cacique congreso) møter annethvert år med representanter fra landsbyer og bosetninger. Kongressen velger en øverste leder (emberá: jumara boro, wounaan: t’umaan k’n pör) for fem år av gangen, og den bestyrer en intern politistyrke. Comarca’en velger også egne representanter til Panamas nasjonalforsamling. Ved siden av selvstyremyndighetene er emberá kollektivt med i forskjellige panamanske NGOer som arbeider for å sikre rettigheter til jord og andre ressurser.

De fire emberá-gruppene på colombiansk side har navn etter hvor de har holdt til. Katío i skogen, dobidá ved elvebreddene og chamí i fjellene. Siapaadurã er gruppen lengst sør og holder til på begge sider av grensa mellom Colombia og Ecuador. I pakt med colombiansk praksis siden kolonitiden nyter disse gruppene et visst selvstyre i form av lokale rådsorganer (cabildo) med tilhørende regler for medlemskap, lederskap og relasjoner med statlige myndigheter. Uten sammenhengende, autonome områder, og i et land plaget av langvarig borgerkrig, står emberá generelt svakere i Colombia enn i Panamá.

De fleste emberá og wounaan tilhører forskjellige kristne kirker, samtidig som de oppfatter at alt levende, mennesker, planter og dyr har jai, en slags ånd. Det er denne substansen som beveger verdens mange sykluser og som kan avføde hekseri om åndene ikke respekteres. Noen av dem er spesielle for landskapsformer som vann, skog, dyp jungel eller fjell. En bosetnings territorium vil ha sine tilhørende ånder. Pleie av relasjonene med disse vil gi gruppen hjemstavnsrett og tilhørighet.

Sjamaner (emberá: jaibaná, wounaan: bënkaan) er spesialister som kan kontakte åndene og få deres hjelp å gjøre folk friske. Sjamaner kan også «åpne» elvebredder for nye bosetninger og får slik en viss politisk autoritet. I dag samarbeider sjamaner gjerne med offentlige helsestasjoner som på sin side gjør nytte av tradisjonell naturmedisin.

Emberá er også navnet på emberáenes språk. Det tilhører språkfamilien chocó som også omfatter språket til wounaan (kalt woun mou). Emberá deles gjerne i fem innbyrdes forståelige dialekter, mens woun mou står noe lenger unna. Språkfamilien chocó inkluderer fire andre nå utdødde språk. Mange lingvister har forsøkt å legge embera inn i språkfamiliene chibcha eller páez, men regnes nå av de fleste som en primærfamilie.

• den amerikanske urbefolkningen
• Panama
• Colombia