Karl Rahner

Karl Rahner var en tysk jesuitt og teolog. Han står som en av de mest betydelige katolske teologer på 1900-tallet.

Rahner trådte inn i jesuittordenen i 1922 og ble presteviet i 1932. Han underviste i teologi ved universitetet i Innsbruck fra 1936 og ble utnevnt til professor i dogmatisk teologi i 1949. Han var professor ved universitetet i München fra 1964 til 1967 og deretter i Münster fra 1967 til 1971. Han deltok som teologisk ekspert ved andre Vatikankonsil (1962–1965).

Rahners grunntanke var å bygge opp en ny forståelse av Thomas Aquinas' metafysikk som tok hensyn til Immanuel Kants kritikk. Påvirket av Martin Heidegger forsøkte Rahner å uttrykke i eksistensielle kategorier Thomas Aquinas kunnskapsteori og lærte at den menneskelige subjektivitet fungerer med Gud som ytterste referanseramme. Disse tankene fremsettes i detalj i hans verk Geist in Welt (1939). I Hörer des Wortes (1941) analyserer han den kristne åpenbaring, mens Grundkurs des Glaubens (1976) er en presentasjon av den katolske kirkes tro, som fremstilles enda fyldigere i Schriften zur Theologie (23 bind, 1959–1978).

Fra 1958 var Rahner, sammen med Heinrich Schlier, redaktør av serien Quaestiones Disputatae. Han var en av utgiverne av Lexikon für Theologie und Kirche og Sacramentum Mundi.