I Persens første diktsamlinger er motivkretsen sentrert rundt livets dag- og nattside, der et søkende dikterjeg beveger seg med alle sanser åpne. Den første diktsamling alit lottit girdilit kom ut i 1981. Den ble gjendiktet til norsk i 1983 med tittelen Blå fugler flyr. Diktene skildrer et kjærlighetsforhold i all sin usikre begynnelse. Dikterjeget blendes av den andres vakre, skinnende farger, prøver å holde fast ved stemmen. Nærheten mellom jeget og den andre er intens og flyktig. Når stemmen ikke lenger høres, omsluttes jeget av kulden i det blå lyset. Det åpnes samtidig nye verdener.
I 1992 kom diktsamlinga Biekkakeahtes bálggis, med illustrasjoner av forfatteren. Samme år ble den også utgitt i norsk gjendikting av forfatteren, Vindløs sti. Den kom ut som lydbok i 2010, med musikk av komponisten John Persen. Samlinga inneholder korte dikt med et søkende dikter-jeg. Diktene gir leseren rom til å fordype seg i de språklige nyansene og spillet i stemningen mellom diktene og akvarellene. Bruken av dualis, som finnes i det samisk språket, hentyder til et erotisk møte mellom et 'jeg' og et 'du'. Diktene uttrykker en abstrakt kroppslighet som er nær elementene, vinden, jorda og havet. Boka ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 1993 for det samiske språkområdet.
Diktsamlinga Ábiid eadni / Havets mor kom ut både på samisk og i norsk gjendiktning i 1994. Diktene i denne samlinga har, som de fleste av Persens bøker, motiver fra havet og fjæra som sentrale elementer. Boka har hvit tekst på svart, glinsende bakgrunn, noe som gir leseren en følelse av å lese malerier. Boka har illustrasjoner av forfatteren i farger som gir en sterk kontrast til bakgrunnen. Illustrasjonene forteller sin egen historie, og er med på å fremheve intensiteten i de språklige bildene. Leseren møter igjen et søkende dikterjeg. Søken etter kjærlighet er både varsomt og intenst tilstede. Nærheten til den andre, som omtales ved pronomenet du, blir mer distansert og byttes ut med han/hun. Dikterjegets eksistensielle søken i sitt indre landskap blir mer framtredende og skildres ved naturmotiver i det ytre landskapet, som her: «vugge i havets favn/bringes/dit/man må/ motvinden kommer/ allikevel.» I det aller siste diktet nærmer dikterjeget seg igjen den andre, med disse linjene: «la meg få berøre deg/bringe drømmene til verden.» Reisen fortsetter.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.