Francè Prešeren

Faktaboks

Francè Prešeren

Prešern

uttale:
preʃˈe:rən
født:
3. desember 1800, Vrba, Slovenia
død:
8. februar 1849, Kranj, Slovenia

Dikteren France Prešeren bidro til å styrke en slovensk kulturell identitet. I 1844 skrev Prešeren diktet «En skål» som ble forbudt av sensuren, og som i 1990 ble Slovenias nasjonalsang.

Av .

France Prešeren var en slovensk romantisk poet. Hans Sonettekrans (1834) befestet det slovenske skriftspråket. Han regnes som slovenernes nasjonaldikter.

Bakgrunn

France Prešeren ble født 3. desember 1800 i landsbyen Vrba i Oberkrain (Gorenjska) i Østerrike, i dag Slovenia. På den tiden var de slovenske områdene helt dominert av tysk språk og den tysktalende østerrikske overklassen. Slovenerne var bønder og håndverkere stort sett uten utdanning. Svært få prøvde å skrive på et slovensk språk som ikke var normert. En av de få poetene var Valentin Vodnik (1758–1819). Den nasjonale bevisstheten var svak, slovenerne kunne lett blitt assimilert som tysktalende. Mellom 1814 og 1848 fant det sted en kulturell oppvåkning. Viktig var det at Napoleon i 1809 opprettet provinsen Illyria og tillot slovensk språk i offentlig bruk. Selv om dette ble opphevet under østerriksk styre fra 1813 (av Metternich), var den nasjonale ideen vekket.

Faren var bonde og ville at sønnen skulle overta gården, men moren ville at han skulle bli prest. Da han var åtte år, ble han sendt til en onkel som var prest og som gav ham den første opplæringen. Senere gikk han på folkeskole i Ribnica og videregående skole i Laibach (Ljubljana), hvor han lærte latin og gresk. I 1821 begynte han på teologistudium i Wien, men gikk over til jus. Her kom han i kontakt med europeisk litteratur. Tilbake i Ljubljana klarte han ikke å få stilling som jurist. Våren 1833 møtte han Julija Primic, datter av en rik kjøpmann. Hun skulle bli hans livs ulykkelige kjærlighet, men også hans muse. Han møtte henne flere ganger, men våget aldri å bekjenne sin kjærlighet. Han levde et bohemliv, og Primics mor syntes ikke han var en passende svigersønn. Etter tre år ble hun gift med en annen, og Prešeren ble sammen med en annen kvinne, den mye yngre Ana Jelovšek, som gav ham tre barn, uten at de ble gift, og han hadde flere andre affærer. I 1846 åpnet han advokatpraksis i Kranj og flyttet dit med familien. Til tross for at han var advokat, var han ustelt og langhåret, noe som ble retusjert i senere fremstillinger (ingen portretter av ham er bevart). I Kranj døde han ensom 8. februar 1849 av leversvikt, etter et forholdsvis kort og ulykkelig liv.

Litterær virksomhet

Som ung begynte han å skrive dikt i stil med den slovenske folkediktningen. Han skrev også noen dikt på tysk. Da han viste en diktsamling til filologen Jernej Kopitar i 1826, var denne så kritisk at Prešeren tilintetgjorde diktene. Det var først i 1830 at han for alvor ble poet. Viktig var Matija Čop, en venn fra gymnaset, språkforsker og litteraturkritiker, som var redaktør for poesitidsskriftet Kranjska čbelica. Her ble ulike poetiske uttrykksformer presentert på slovensk, til tross for den østerrikske sensuren. Čop oppmuntret Prešeren til å skrive i den romantiske stilen. Prešeren publiserte flere dikt i dette tidsskriftet, blant annet Slovo o mladosti (’Farvel til ungdommen’, 1830) og sonettesyklusen Ljubeznjeni sonetje (’Kjærlighetssonetter’).

I 1834 kom Sonetni venec (’En sonettekrans’) som består av 15 sonetter hvor han beskriver sin ulykkelige kjærlighet og sitt hjemlands ulykkelige skjebne. Diktene ble først trykt i en tyskspråklig avis i Ljubljana. Formelt er det en ’krans’, hvor siste linje i én sonette er første linje i neste, og den siste sonetten består av de første linjene i de foregående fjorten, og her danner forbokstavene i hver linje et akrostikon, ’Til Julija Primic’. Diktsamlingen er dermed viet hans muse, som kan sammenlignes med Petrarcas Laura. Julija brydde seg imidlertid ikke om versene. Hans neste samling har derfor tittelen Sonetje nesreče (’Ulykkens sonetter’). I 1835 druknet hans beste venn Matija Čop i elven Sava, og Prešeren skrev et dikt på tysk til minne om ham. Senere skrev han et poem på 500 verselinjer med tittelen Krst pri Savici (’Dåpen ved Sava’), et av hans hovedverk. Det handler om slovenernes vanskelige historie fra middelalderens mytiske stat Karantania. Så fulgte en periode med mye drikking og ’syndig’ liv. I 1840-årene ble han kjent med Janez Bleweis som begynte å utgi en avis på slovensk og tok Prešeren som medarbeider. Så fulgte en produktiv periode med flere kjente dikt. I 1844 skrev han diktet Zdravljica (’En skål’ ), som hyller vennskap mellom alle slaviske folk. Sensuren i Wien, ledet av den lærde sloveneren Franc Miklošič som var sensor for slavisk, forlangte at to av versene måtte bort, de var for panslaviske, imot Østerrikes politikk. Prešeren nektet , og diktet ble først publisert i 1848, etter at Metternich var gått av. I 1990 ble Zdravljica (nest siste vers) Slovenias nasjonalsang. De siste årene skrev han lite, stort sett obskøne og humoristiske dikt som ikke er bevart.

Betydning

Det tok noen år før Prešeren ble verdsatt i sitt hjemland, I 1866 ble hans samlede dikt utgitt med et viktig forord av Josip Stritar. Nå hadde en yngre generasjon overtatt kulturlivet. Fra da av var Prešeren anerkjent som den største lyrikeren i Slovenia. Prešeren er en av de store europeiske poeter fra romantikkens tidsalder, som Pusjkin, Byron, Heine og Mickiewicz, som han var påvirket av, og liksom flere av disse ble han viktig for utviklingen av det nasjonale skriftspråket. Det er blitt hevdet at slovensk kanskje ikke ville overlevd det sterk presset fra tysk hvis det ikke hadde kommet en dikter av europeisk kaliber som dermed reddet språket. Prešeren stod også imot forsøkene på å få slovenerne til å akseptere det ’illyriske’ (kroatiske) skriftspråket som Ljudevit Gaj i Kroatia mente kunne være felles for alle sørslaverne. Den slovenske lyrikeren Stanko Vraz skrev sine dikt på kroatisk. Men Prešeren mente at slovenerne måtte dyrke sitt eget språk. I Slovenia feires hvert år Prešeren-dagen 8. februar som nasjonens kulturelle festdag.

Oversettelser

Prešerens dikt er oversatt til mange språk, blant annet:

  • Prešeren, France, Poems. Translated by W. K. Matthews and A. Slodnjak. London: John Calder, 1963.
  • Prešeren, France, Gedichte/Pesmi. Originaltekster med tysk oversettelse av Klaus Detlef Olof. Klagenfurt: Hermagoras, 2000.
  • Prešeren, France, Poems. Translated by Tom Priestly and Henry J. Cooper. Klagenfurt: Hermagoras-Verlag, 2001.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg