I astronomien angis den tilsynelatende eller apparente lysstyrke for et himmellegeme i størrelsesklasser. Allerede Hipparkhos (ca. 140 f.Kr.) og senere Ptolemaios i sin katalog Almagest fra ca. år 150 e.Kr. inndelte stjernene i seks størrelsesklasser. De sterkeste ble satt til første størrelse, de svakeste som så vidt kunne skimtes med det bare øyet, til 6. størrelse.
Midt på 1800-tallet, da målenøyaktigheten ble større, ble det fastsatt at en differens på fem størrelsesklasser skulle tilsvare et intensitetsforhold på 100. Størrelsesklasser (m) kan da uttrykkes ved intensitetsforholdet ved formelen m = m0–2,5 logI/I0, i overensstemmelse med Fechners lov. Slik nullpunktet for størrelsesklasser er valgt, får noen av de lyssterkeste himmellegemer negativ størrelse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.