Permafrosten (telen) kan på sine steder i de arktiske landområdene nå dybder på flere hundre meter. I løpet av sommeren tiner de øverste lag ned til et dyp av noen desimetere, avhengig av de meteorologiske forhold, orienteringen i relasjon til innstrålingen fra solen, og dertil overflatens beskaffenhet. Dette er det biologisk aktive lag.

På grunn av permafrosten er dreneringsforholdene dårlige og grunnen derfor ofte myrlendt. Så snart solen begynner å gjøre seg gjeldende og snøen smelter vekk, er det forbløffende å se hvor fort vegetasjonen vekkes til live etter vinterdvalen. Plantelivet er i det hele godt tilpasset de barske klimaforholdene og den korte vekstperioden.

Tundraens vegetasjon er først og fremst preget av lav og mose, helt til de ytterste forpostene mot nord. På gunstige steder kan det også finnes et rikt utvalg blomsterarter. Rødsildre, reinrose, fjellsmelle og polarsoleie er noen typiske eksempler.

På sørskråninger som ligger i le mot de kalde vindene, og hvor solen får stor makt, kan floraen være svært frodig. Dette gjelder spesielt under fuglefjell, hvor jordsmonnet får naturlig gjødsling. Arter med forvedet stamme, som dvergbjørk og polarvier, er som regel meget lavvokste og hever seg ikke særlig over det øvrige plantedekket.

På grunn av de varierende vekstbetingelsene vil det være store vegetasjonsmessige forskjeller mellom ulike arktiske områder, både når det gjelder frodighet og artsrikdom. Fjordene på vestkysten av Spitsbergen ligger, med sitt relativt milde klima, særlig gunstig til.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.