Ole Vig

Vig var født på husmannsplassen Vikmarken under gården Vikan og kom fra et materielt fattig, men åndelig rikt trøndersk husmannsmiljø. Han lærte tidlig å lese og fikk som barn gå på en «søndagsskole» for konfirmert ungdom. Ved konfirmasjonen utmerket han seg så sterkt at han fikk et offentlig lån til toårig lærerutdannelse ved Klæbu Seminarium. Her tok han i 1843 eksamen med beste karakter og en bemerkning om «ualmindelige Evner». Vig kom alltid senere til å føle det som et savn at han ikke hadde en høyere formell utdannelse, og om dette har han diktet følgende rørende linjer: «Thi det blev min Lod at savne/ Plads iblandt de Lærdes Navne/ Savne endog Artium.»

Etter eksamen var Vig fra 1843 til 1845 huslærer hos en prestefamilie i Åfjord i Sør-Trøndelag. 1845 fikk han en lærerstilling i Kristiansund. Her underviste han først 2 1/2 år ved Kirkelandets allmueskole, senere ved byens borgerskole. Til tross for en stor undervisningsbyrde kastet Vig seg nå ut i en mangesidig virksomhet. Han ble sekretær i byens håndverkerforening, der han startet med opplysende foredrag hver søndags kveld, stiftet en lokal lærerforening og var utsending til og sekretær ved et «stiftslærermøte» i Trondheim 1850. I tillegg hadde han overskudd til å engasjere seg i en misjonsforening.

Allerede på Klæbu Seminarium hadde Vig stiftet bekjentskap med Grundtvigs tankeverden. I Åfjord og Kristiansund fortsatte han å fordype seg i Grundtvigs skrifter og fremtrådte som en folkevekker i hans fotspor med den lille boken Liv i Norge. Vinteraftenslæsning for den norske Ungdom, som utkom 1851, og som skulle gjøre Vigs navn landskjent.

Det dreier seg om en slags lærebok i livsvisdom og fedrelandskjærlighet. Etter sitt danske forbilde vil Vig her gi en helhetlig åndelig livstolkning, og han gjør det i et bildespråk hentet fra norrøn mytologi. Vigs mål er å «opvække» nasjonens «indslumrede Folkeaand», som han definerer som «den særegne høiere Livskraft som gjennemstrømmer, sammenbinder og opholder Folket, saaat det bevarer sin Selvstændighed og freder om sit Eget». I et sluttkapittel med overskriften «Blik paa det norske Folkeliv» går han historisk til verks og appliserer sin generelle livstolkning på det norske folk i fortid og samtid.

Samme år utgav Vig også en diktsamling han kalte Norske Bondeblomster. Selv om hans dikt nok ble lest og sunget i hans samtid, er det bare hans enkle og inderlige Blandt alle Lande i Øst og Vest, til melodi av Hans Matthison-Hansen, som har overlevd. Diktet ble først trykt i Salmer og Sange til Brug ved Skolelærer-Møde i 1854. Sammen med Ludvig Mathias Lindeman utgav han samme år også Sange og Rim for det norske Folk.

Sommeren 1851 la Vig ut på sitt livs dannelses- og pilegrimsreise til sin lærefar Grundtvig i Danmark, «den Mand, hvem jeg anser for den største, der næst Luther har levet paa Jord siden Apostlernes Dage». Han gikk for det meste til fots og var på veien innom den grundtvigianske prestefamilien Wexelsen på Toten. Her traff han for første gang «Norges Grundtvig», residerende kapellan ved Vår Frelsers kirke i Christiania, Wilhelm Andreas Wexels, han gjenså sin venn, presten og styreren ved Klæbu Seminarium, Fredrik Wexelsen, og forelsket seg i hans søster, Marie Wexelsen. Til henne skal Vig senere ha skrevet et frierbrev, som hun må ha svart nei på. Men den største opplevelsen på reisen var «de 6 Timer jeg samtalede med 'Gamle Grundtvig'».

Boken Liv i Norge hadde gjort Vigs navn kjent blant mennene bak det nystiftede Selskabet til Folkeoplysningens Fremme i Christiania, og samme år fikk han en forespørsel fra formannen, Hartvig Nissen, om å bli selskapets sekretær og redaktør for dets tidsskrift, Folkevennen. Vig svarte ja og var dermed plassert i den mest sentrale stillingen i folkeopplysningsarbeidet han hadde kunnet ønske seg, midt i en krets av likesinnede menn, blant annet Olaus Arvesen, Knud Knudsen, Eilert Sundt, Ivar Aasen og Aasmund Olavsson Vinje.

Lønnen i Folkeoplysningsselskabet var imidlertid så liten at Vig for å livnære seg også måtte undervise på Nissens skole og være timelærer ved E. Berges borgerskole. Likevel gikk han i gang med et eget månedsblad for lærere, som han gav det fremtidsrettede navnet Den norske Folkeskole. Her la han blant annet frem plan for en lesebok for samtidens allmueskole, et viktig forbilde for P. A. Jensens epokegjørende Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet fra 1863.

Både i Folkevennen og i Den norske Folkeskole skrev Vig de siste seks årene av sitt liv et stort antall populærvitenskapelige artikler, særlig om historiske, kirkehistoriske og pedagogiske emner. Han skrev også en Norges Historie indtil Harald Haarfagre, tilligemed en udførlig Fremstilling av Normændenes gamle Kulturforhold.

Vig hadde en egen evne til å skrive enkelt og folkelig på et fornorsket dansk som falt i tråd med Knud Knudsens språksyn og peker fremover mot det senere bokmål. Et morsomt litterært vitnesbyrd om hvordan Vigs prosa ble oppfattet av samtiden, har vi i Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortelling En glad gutt, der husmannsgutten Øivind Plassen skriver hjem fra jordbruksskolen at han av læreren har fått «nogle Bøger af Ole Vig, som er mageløse, for der forstaar jeg alt sammen».

Vig følte også ansvar for menigmanns religiøse lesning og utgav både en Religiøs Læsning for Folket og oversettelser fra svensk av Kirketaler av Lars Lindrot og et Udvalg af Lars Lindrots aandelige Sange.

De kår man bød Ole Vig i hans siste år, virker i dag ganske urimelige. Beskjedent antyder han da også at selv den som har «svævet og levet for Ideen» stundom kan føle at «det timelige Liv og dets Byrder [...] har kuet vor Aand og knækket vort Mod, tildels endog bragt os hartad til at forsage».

Allerede i Kristiansund-tiden hadde Ole Vig pådratt seg tuberkulose. Med et enormt arbeidspress og et liv i ren fattigdom synes han å ha sprengt seg i sin beste alder. Etter et kort sykeleie døde han 34 år gammel like før jul 1857 i Henrik Wergelands tidligere bolig «Hjerterum» i Pilestredet. Under stor deltakelse ble han begravd julaften på Vår Frelsers gravlund.

Vig ble lenge stående som en slags verdslig skytshelgen for den norske lærerstand. Utdanningsforbundet legger ned krans på gravstedet hver 17. mai.

• stålstikk (brystbilde) av A. Weger, 1852, gjengitt i Norge 1814–1914, bind 1, 1914, s. 191
• xylografi (brystbilde), gjengitt i Skilling-Magazin 1858, s. 41 og i L. Eskeland: Ole Vig, Bergen, 1915
• to monumenter, reist 1885 og 1971, Vikmarka i Stjørdal
• minnestøtte på graven på Vår Frelsers gravlund, Oslo

• Liv i Norge. Vinteraftenslæsning for den norske Ungdom, Kristiansund, 1851
• Norske Bondeblomster. Poetiske Forsøg, Kristiansund, 1851
• Religiøs Læsning for Menigmand, 1852
• Salmer og Sange til Brug ved Skolelærer-Møde, Kristiansund, 1854
• Sange og Rim for det norske Folk (sammen med Ludvig Mathias Lindeman), 1854
• Religiøs Læsning for Folket, 1852
• overs. Kirketaler av Lars Lindrot, 1854
• overs. Udvalg af Lars Lindrot aandelige Sange, 1854
• Norges Historie indtil Harald Haarfagre, tilligemed en udførlig Fremstilling av Normændenes gamle Kulturforhold, 1857
• tallrike artikler i tidsskriftene Folkevennen og Den norske Folkeskole

• norsk utdanningshistorie
• Folkevennen

• Bye, Arild (2014) Folkevennen Ole Vig'.
• Johnsen, Berit H (2004) «Ole Vig – ideen om en folkeskole» i Thuen, Harald & Sveinung Vaage, red.: Pedagogiske profiler, 2004.
• Norsk Forfatter Lexicon, bd. 6, 1908
• L. Eskeland: Ole Vig, Bergen 1915
• A. Skrondal: Grundtvigianismen i Noreg, 2 bind, Bergen 1929
• T. Høverstad: Ole Vig. Ein norrøn uppsedar, Hamar 1953
• H.-J. Dokka: Fra allmueskole til folkeskole. Studier i den norske folkeskoles historie i det 19. hundreåret, 1967
• O. Sundet: biografi i Norsk Biografisk Leksikon, bind 18, 1977