Det internasjonale pengefondet, IMF, eller Det internasjonale valutafondet, særorganisasjon under FN, opprettet 1945. Vedtektene bygger på den avtale som ble inngått i juli 1944 i Bretton Woods, USA, mellom 44 allierte land etter initiativ av USA og Storbritannia. Fondets formål er å virke for økonomisk vekst bygd på internasjonal handel og ordnede valutaforhold.

IMF har i 2014 188 medlemsland. Fondet ledes av et styre (Board of Governors) der alle land er representert, men styrets myndighet er i stor utstrekning delegert til en direksjon på 24 medlemmer (Executive Directors). Hver av medlemmene her representerer enten et land eller en gruppe av land; for eksempel representeres de nordiske og baltiske landene av én direktør. Hovedsete i Washington D. C. Generaldirektør i IMF er siden 2011 Christine Lagarde (Frankrike), som tok over etter Dominique Strauss-Kahn.

Hvert land har en kvote i valutafondet som er bestemt av landets størrelse, utenrikshandelens betydning og liknende. Kvoten utgjør det enkelte lands innskudd i fondet. Den avgjør det antall stemmer landet har, en ordning som medfører at USA, Storbritannia og andre industriland har en dominerende stilling. Kvoten er også avgjørende for den kreditt det enkelte medlemsland kan oppnå i tider med betalingsunderskudd.

Valutafondets vedtekter medfører forpliktelser og rettigheter for det enkelte land. Den viktigste er forpliktelsen til å opprettholde konvertibilitet for løpende transaksjoner, dvs. at bedrifter og personer fritt skal kunne skaffe seg den valuta de trenger for å importere varer og tjenester. Valuta for kapitalplasseringer (bankinnskudd, fordringer, eiendommer, realkapital m.m.) kan imidlertid reguleres. Under den opprinnelige avtalen forpliktet landene seg også til å opprettholde faste valutakurser, dvs. at kursen på egen valuta bare skulle kunne svinge én prosent på hver side av parikursen. Forandring av parikursen krevde godkjennelse av valutafondet, og denne skulle bare gis når det var en «fundamental ulikevekt» i landets utenriksregnskap.

Fra begynnelsen av 1970-årene suspenderte stadig flere land ordningene med faste valutakurser, og fondsavtalen ble tatt opp til revisjon. Den reviderte fondsavtale, som trådte i kraft 1. april 1978, tillot landene å velge mellom faste og flytende valutakurser, men valutafondets opprinnelige formål ble ikke endret. Etter oljekrisen 1973/74 innførte fondet flere nye kredittordninger, hvorav olje-fasiliteten var den viktigste. Denne ble avløst av en utvidet fondsfasilitet som gav land med strukturelt betingede problemer i sin utenriksøkonomi adgang til kreditter med lengre løpetid enn de ordinære trekkrettigheter.

1. januar 1970 innførte fondet Special Drawing Rights (SDR), spesielle trekkrettigheter, dvs. kreditter som landene kan trekke på uten å foreta innbetaling på forhånd.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.