Flagg fra medlemslandene foran FNs hovedkvarter i New York. Foto: UN Photo/Joao Araujo Pinto, tilgjengelig under CC BY-NC-ND 2.0.

. fri

FN er en internasjonal organisasjon grunnlagt i 1945, med hovedkontor i New YorkUSA. FN har 193 medlemsland (2014). Dette er alle suverene stater i verden bortsett fra Vatikanstaten, som har valgt å stå utenfor.

FN ble opprettet like etter andre verdenskrig, i hovedsak for å unngå lignende krigssituasjoner i framtiden. 51 land var med på å skrive under FN-pakten, en traktat som beskriver hvordan man skal arbeide for å sikre fred mellom stater, jevne ut økonomiske og sosiale forskjeller i verden og sikre alle mennesker de samme rettighetene.

FN baserer seg på at alle medlemmer er suverene stater, og alle er likeverdige, med rettigheter og plikter. I FN er seks språk offisielle: engelsk, fransk, spansk, russisk, kinesisk og arabisk.

Norge var et av landene som var grunnlegger av FN, og Norge definerer ofte FN som «en hjørnestein» i norsk utenrikspolitikk. Norge har en delegasjon til FN i New York og en FN-ambassadør som representerer norske interesser og synspunkter.

På et tidlig tidspunkt under andre verdenskrig tok de allierte opp spørsmålet om hvordan man etter krigens slutt skulle sikre verden varig fred. I 1941 ble det slått fast at freden bare kunne opprettholdes gjennom et samarbeid mellom alle frie folk. Atlanterhavserklæringen fra den amerikanske presidenten Franklin Delano Roosevelt og den britiske statsministeren Winston Churchill samme år understreket nødvendigheten av et samarbeid mellom verdens nasjoner.

Uttrykket Forente nasjoner, som ble foreslått av president Roosevelt, ble første gang brukt om de allierte i 1942. Stormaktene drøftet mulighetene for å få opprettet en ny verdensorganisasjon, og i Moskvaerklæringen (1943) uttalte de fire stormaktene blant annet at de ville opprette en internasjonal organisasjon der alle fredselskende stater skulle kunne bli med i arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet.

FNs formål og arbeid ble nedfelt i FN-pakten fra 1945 og underskrevet av de 51 grunnleggende medlemslandene. Alle medlemsland som har kommet til senere har da også tilkjent seg pakten. Kjernepunktene i FN-pakten kan oppsummeres slik:

  • FNs fremste mål er å bevare internasjonal fred og sikkerhet, og FN har plikt til å treffe tiltak for å fjerne enhver trussel mot freden. FN skal alltid søke ved fredelige midler å løse tvister som kan føre til fredsbrudd.
  • FN skal jobbe for å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner og folk, basert på like rettigheter og selvbestemmelsesrett.
  • FN skal skape samarbeid om å løse de økonomiske, sosiale, kulturelle og humanitære problemene i verden. Dette er blant annet å utrydde fattigdom, farlige sykdommer og analfabetisme, å stoppe miljøødeleggelser, å jobbe for likestilling og fremme kulturforståelse.
  • FN skal fremme menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle mennesker uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion.
  • FN skal være et samlingspunkt for statene i arbeidet for å nå disse målene.

FN har også ulike prinsipper nedfelt i FN-pakten som de skal handle ut fra:

  • Alle medlemsstater er suverene og likestilte.
  • Alle medlemsstater skal følge FN-paktens forpliktelser og støtte FNs arbeid.
  • Alle medlemsstater er forpliktet til å prøve å løse internasjonale uenigheter gjennom fredelige midler og uten å true internasjonal fred, sikkerhet eller lov.
  • Alle medlemsstater er forpliktet til å avstå fra trusler om eller bruk av makt mot andre stater.
  • FN skal avstå fra å blande seg inn i de suverene staters indre anliggender.

FN-pakten beskriver organiseringen av FN i seks hovedorganer, som utgjør kjernefunksjonene til FN.

  • Generalforsamlingen – forumet der alle medlemsland møtes til debatt og planlegging, og alle land har en stemme.
  • Sikkerhetsrådet – FNs organ med hovedansvar for opprettholdelse av fred og sikkerhet. Medlemslandene er forpliktet til å følge Sikkerhetsrådets bestemmelser.
  • FNs økonomiske og sosiale råd – organ som koordinerer arbeidet på de økonomiske og sosiale områdene.
  • Den internasjonale domstol – organ som avgjør tvister mellom medlemsland, og som er et rådgivende juridisk organ for FNs arbeid.
  • FNs sekretariat – utfører det daglige arbeidet under Generalsekretæren.
  • Tilsynsrådet – overvåker arbeidet med selvbestemmelsesområdene.

I tillegg har verdensorganisasjonen en rekke særorganisasjoner, fond og program, regionale økonomiske kommisjoner og internasjonale konferanser som er utviklet for å utføre FNs arbeid på de ulike spesifikke områdene (se egne artikler om disse).

Det viktigste formålet og funksjonen til FN er fredsarbeidet. I tillegg til de mange fredsbevarende tiltak er det også mer langsiktige oppgaver på fredens område. (Les mer om FNs fredsbevarende styrker)

Ut fra den oppfatning at krigens årsaker ikke minst er å finne i de økonomiske og sosiale motsetninger og i den materielle og kulturelle nød som hersker blant store befolkningsgrupper, arbeider statene gjennom FN for å skape mer stabile samfunnsforhold og materiell velstand.

En av FNs viktigste oppgaver er også å tjene som forum, eller arena, for den brede internasjonale debatten om politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale spørsmål. Særlig viktig har det vært at representanter fra stater som er økonomisk tilbakeliggende, har kunnet få legge frem sine synspunkter.

I andre saker har FN kunnet bidra direkte til at stridsspørsmål har funnet sin løsning og eventuelt til at konflikter er blitt begrenset. Særlig er det grunn til å fremheve den rolle FN har kunnet spille under avviklingen av koloniregimene i Afrika og Asia.

Gjennom FN er det innført viktige tiltak for å bringe hjelp til humanitære områder og flyktninger. FN har en viktig rolle når det gjelder akutt nødhjelp i menneskeskapte eller naturskapte kriser, og FN har gjennom Høykommissæren for flyktninger et viktig arbeid i å hjelpe og støtte flyktninger.

Utvikling av en universell erklæring for menneskerettigheter ble til gjennom FN, og også utviklingen av konvensjoner om sentrale menneskerettigheter, som forplikter landene til å sørge for sine innbyggere, og som erkjenner visse felles standarder i alle land.

FN opprettet i 1993 en egen høykommissær for menneskerettigheter som koordinerer FN-systemets innsats for menneskerettigheter, sender ut spesialrapportører og etterforsker krenkelser.

Folkeretten, gjennom hundrevis av internasjonale konvensjoner og traktater, fra avtaler som regulerer diplomatiske forhold og internasjonal handel, til miljøbeskyttende avtaler, har blitt initiert av FN.

FN bidrar også med å sende observatører for å overvåke valg. Etter anmodning fra et lands regjering sender FN observatører som overvåker forberedelsene til og gjennomføringen av valgene. Siden 1992 har FN bidratt med rådgiving og teknisk bistand i forbindelse med valg.

FN har også direkte grepet inn omtrent 60 ganger med fredsbevarende operasjoner, det vil si egne militære styrker under FN-flagg.

FN har opp gjennom årene holdt ulike verdensomspennende konferanser, som har ført til at viktige globale temaer er satt på dagsordenen, og har blitt viktige fora der ikke-statlige organisasjoner og aktører også har kunnet blitt hørt og fått gjennomslag.

FN har også miljø og klima i sitt arbeid, og et eget Klimapanel (IPPC) har kommet med rapporter som er grunnlag for mye av klimadebattene og klimapolitikken som blir ført internasjonalt. 

FN skal stå som leder av alt internasjonalt samarbeid og på beste måte søke å koordinere alle andre internasjonale organisasjoner som er opprettet for å arbeide med løsninger av de særlige problemer på de forskjellige fagområder.

FN har tatt initiativet til å stifte verdensomspennende organisasjoner som kan ta seg av oppgaver som det må internasjonalt samarbeid til for å få løst.

FN, som på sett og vis kan betraktes som et statsforbund, bygger på prinsippet om statenes suverene likhet. Likhetsprinsippet medfører i praksis blant annet at alle medlemmers stemmer teller like mye, selv om de har svært varierende innbyggertall.

Likheten er imidlertid ikke gjennomført helt ut. Både de fem stormakters særstilling som faste medlemmer av Sikkerhetsrådet og disse staters vetorett er brudd på dette prinsippet.

Det kan heller ikke sies at medlemsstatene bevarer sin suverenitet fullt ut. FN-pakten inneholder nemlig bestemmelser om at Sikkerhetsrådet kan gjøre visse vedtak som alle medlemmer er forpliktet til å etterkomme, selv om de er uenige i dem eller endog har stemt mot dem.

Pakten inneholder ikke bare bestemmelser om hvordan organisasjonen skal arbeide og hvordan den skal sette sine vedtak ut i livet, men også bestemmelser som medfører konkrete forpliktelser for den enkelte medlemsstat.

Medlemmene har ved å underskrive pakten forpliktet seg til å bilegge sine tvister ved fredelige midler, og pakten inneholder et spesielt kapittel om fremgangsmåten for løsning av tvister som partene ikke har kunnet løse på egen hånd ved de fredelige midler som står til deres rådighet, for eksempel forhandlinger, megling, voldgift eller domstolsbehandling.

Medlemmene har i pakten også avgitt en høytidelig forsikring om at de ikke vil benytte seg av trusler om militære tiltak for å fremtvinge en bestemt løsning av en tvist. De har videre forpliktet seg til ikke å benytte væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet, eller på noen annen måte som er i strid med FNs formål.

FN-pakten kan på den måten betraktes som en verdensomspennende ikke-angrepspakt som skulle gjøre alle andre ikke-angrepspakter overflødige.

ÅrNye medlemmerAntall nye medlemmerAntall medlemmer
1945 Argentina, Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Filippinene, Frankrike, Guatemala, Haiti, Hellas, Honduras, Hviterussland, India, Irak, Iran, Jugoslavia, Kina, Libanon, Liberia, Luxembourg, Mexico, Nederland, New Zealand, Nicaragua, Norge, Panama, Paraguay, Peru, Polen, Saudi-Arabia, Sovjetunionen, Storbritannia, Syria, Sør-Afrika, Tsjekkoslovakia, Tyrkia, Ukraina, Uruguay, USA og Venezuela. (Hviterussland og Ukraina fikk medlemskapsstatus for å balansere styrkeforholdet mellom de seirende makter etter verdenskrigen.) 51 51
1946 Afghanistan, Island, Sverige og Thailand 4 55
1947 Pakistan og Jemen 2 57
1948 Myanmar 1 58
1949 Israel 1 59
1950 Indonesia 1 60
1955 Albania, Bulgaria, Ceylon (Sri Lanka), Finland, Irland, Italia, Jordan, Kambodsja, Laos, Libya, Nepal, Portugal, Romania, Spania, Ungarn og Østerrike 16 76
1956 Japan, Marokko, Sudan og Tunisia 4 80
1957 Ghana og Malaysia 2 82
1958 Guinea 1 83
1960 Dahomey (Benin), Elfenbenskysten, Gabon, Kamerun, Kongo, Kongo (Zaïre), Kypros, Madagaskar, Mali, Niger, Nigeria, Senegal, Den sentralafrikanske republikk, Somalia, Togo, Tsjad og Øvre Volta (Burkina Faso). 17 100
1961 Mauritania, Mongolia, Sierra Leone og Tanganyika 4 104
1962 Algerie, Burundi, Jamaica, Rwanda, Trinidad og Tobago og Uganda. 6 110
1963 Kenya, Kuwait og Zanzibar blir medlemmer. 3 113
1964 Tanzania, Malawi, Malta og Zambia. (Tanganyika og Zanzibar, som har blitt slått sammen til Tanzania, går ut.) 4 (– 2) 115
1965 Gambia, Maldivene og Singapore blir medlemmer. 3 118
1966 Barbados, Botswana, Guyana og Lesotho blir medlemmer. 4 122
1967 Sør-Jemen 1 123
1968 Ekvatorial-Guinea, Mauritius og Swaziland blir medlemmer. 3 126
1970 Fiji 1 127
1971 De forente arabiske emirater, Bahrain, Bhutan, Oman og Qatar. 5 132
1973 Bahamas, Vest-Tyskland og Øst-Tyskland 3 135
1974 Bangladesh, Grenada og Guinea-Bissau. 3 138
1975 Kapp Verde, Komorene, Mosambik, Papua Ny-Guinea, São Tomé og Príncipe og Surinam 6 144
1976 Angola, Seychellene og (Vest-)Samoa. 3 147
1977 Djibouti og Vietnam 2 149
1978 Dominica og Salomonøyene 2 151
1979 Saint Lucia 1 152
1980 Saint Vincent og Grenadinene og Zimbabwe 2 154
1981 Antigua og Barbuda, Belize og Vanuatu. 3 157
1983 Saint Christopher og Nevis 1 158
1984 Brunei 1 159
1990 Liechtenstein, Namibia, Tyskland. Sør-Jemen blir en del av Jemen, og Vest-Tyskland og Øst-Tyskland blir samlet. 3 (– 3) 159
1991 Estland, Latvia, Litauen, Nord-Korea, Sør-Korea, Marshalløyene og Mikronesiaføderasjonen. 7 166
1992 Russland, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Moldova, Tadsjikistan, Turkmenistan, Usbekistan, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Slovenia, San Marino og Georgia. Russland overtar Sovjetunionens plass i FN og Sikkerhetsrådet. 14 (– 1) 179
1993 Tsjekkia, Slovakia, Makedonia, Eritrea, Monaco og Andorra. Tsjekkoslovakia opphører. 6 (– 1) 184
1994 Palau 1 185
1999 Kiribati, Nauru og Tonga 3 188
2000 Tuvalu 1 189
2002 Sveits, Øst-Timor 2 191
2006 Montenegro (fra 2003 var det tidligere Jugoslavia kjent som Serbia og Montenegro; Serbia overtok Jugoslavias medlemskap.) 1 192
2011 Sør-Sudan 1 193

Palestina har sammen med Vatikanstaten status som permanent observatørstat i FNs generalforsamling. De kan da delta i alle debatter i generalforsamlingen, men har ikke stemmerett. Dette betyr også at generalforsamlingen anser de som stater, som ikke er medlemmer av FN.

Vatikanstaten har valgt å ikke bli medlem av FN. Mens Kosovo, Palestina og Taiwan er eksempler på land som ønsker medlemskap i FN, men som ikke har blitt anerkjent av nok av andre stater, eller av alle fem vetolandene i Sikkerhetsrådet. 

1945 51 land undertegner FN-pakten i San Francisco 26. juni 1945. Pakten trer i kraft fra 24. oktober samme år.
1946 Trygve Lieutenriksminister i Norge, blir utnevnt til generalsekretær i FN.
1948 FN-observatører sendes for å overvåke våpenhvilen mellom arabere og israelere. Menneskerettighetserklæringen enstemmig vedtatt.
1949 FN-observatører sendes for å overvåke våpenhvilen i Kashmir, etter krigen mellom India og Pakistan.
1950 FN-styrker blir satt inn i Koreakrigen.
1952 FNs nybygde hovedkontor i New York blir tatt i bruk.
1954 Nobels fredspris tildeles FNs Høykommissær for flyktninger for arbeidet med europeiske flyktninger.
1956 FNs første fredsbevarende styrke (UN Emergency Force/UNEF) blir opprettet i forbindelse med Suez-krisen.
1960 17 nye selvstendige stater, deriblant 16 afrikanske, melder seg inn i FN.
1961 FNs generalsekretær, Dag Hammarskjöld, omkommer i en flyulykke på vei til Nord-Rhodesia (nå Zambia).
1965 FNs barnefond (UNICEF) får Nobels fredspris.
1967 Etter seksdagerskrigen mellom Israel og araberstatene vedtar Sikkerhetsrådet resolusjon 242, som danner grunnlag for fremtidige fredsforhandlinger i Midtøsten.
1969 Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) får Nobels fredspris.
1971 Kina får Taiwans sete i FN.
1973 Tyskland blir medlem av FN.
1981 FNs Høykommissær for flyktninger blir tildelt Nobels fredspris for annen gang.
1988 FNs fredsbevarende styrker tildeles Nobels fredspris.
FN sender observatører til å overvåke våpenhvilen mellom Iran og Irak.
1989 FNs overgangsmyndighet i Namibia (UNTAG) blir opprettet for å følge Sør-Afrikas tilbaketrekning i Namibia og det påfølgende valget.
1991 Avtale mellom El Salvadors regjering og frigjøringsbevegelsen FMLN blir signert ved FNs hovedkontor i New York. USA griper inn for å frigjøre Kuwait fra Irak, med FN i ryggen.
1992 En nødhjelpsoperasjon i FN-regi blir iverksatt i Somalia. FNs miljø- og utviklingskonferanse i Rio de Janeiro samler mer enn 100 statsledere.
1993 Thorvald Stoltenberg megler for FN i Bosnia-HercegovinaSikkerhetsrådet initierer opprettelsen av en krigsforbrytertribunal; rettet mot overgriperne i krigen i Eks-Jugoslavia. FN overvåker valgene i Eritrea og i Kambodsja.
1994 Terje Rød-Larsen blir utnevnt til visegeneralsekretær i FN, med særlig ansvar for FNs arbeid i Midtøsten. FN megler i borgerkrigen i Rwanda. FNs høykommissær for menneskerettigheter blir opprettet.
1995 FN fyller 50 år. De fleste av verdens stats- og regjeringssjefer deltar på jubileumsmarkeringen i New York.
1999 FN arrangerer folkeavstemning om selvstendighet i Øst-Timor. FN overtar ansvaret for styringen av landet frem til selvstendigheten 2001.
2000 Toppmøte i FN i forbindelse med tusenårsskiftet. Generalsekretæren legger frem en rapport om FNs arbeid i det nye årtusen, og Tusenårsmålene blir vedtatt.
2001 FN og generalsekretær Kofi Annan får Nobels fredspris.
2002 FN arrangerer konferanser om blant annet aids og rasisme, samt Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling.
2003 FNs posisjon blir svekket når den USA-ledede koalisjonen går til krig mot Irak uten godkjenning fra FN. Jan Egeland blir FNs nye nødhjelpskoordinator.
2004 FN-plan for gjenforening av Kypros mislykkes.
2005

Det blir lagt frem en plan for den fremtidige organisering av FN-systemet.

2007

FNs klimapanel (IPCC) legger fram sin fjerde klimarapport som viser enighet om at klimaendringene er menneskeskapte. De vinner Nobels fredspris sammen med Al Gore.

2010

FN oppretter et nytt organ som skal samkjøre FNs arbeid for kvinner UNWOMEN.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

13. oktober 2015 skrev Lars Nygaard

Et par kommentarer: 1) Uttrykket «internasjonal lov» brukes, men det skal vel være «folkeretten»? 2) Det står at landene har «tilkjent traktaten», men det skal vel være «ratifisert» eller noe slikt? 3) Vatikanstaten og Palestina (2012) har «observatørstatus», sammen med en rekke organisasjoner; det kan være verdt å nevne.

2. desember 2015 svarte FN-sambandet

Hei. 1. Jo det er mer korrekt å bruke folkeretten, som refererer til "systemet" av avtaler og traktater. 2. Det er begrepet traktat som er brukt feil her, siden FN-pakten er en charter/pakt som man underskriver eller tilkjenner og ikke ratifiserer. 3) Godt poeng å nevne Observatørstatusen til Vatikanstaten og Palestina. mvh Venke Uglenes

2. desember 2015 skrev Lars Nygaard

Artikkelen bruker uttrykket "internasjonal lov". Skal det ikke hete "folkeretten"?
Mhv,
Lars Nygaard

3. mars skrev FN-sambandet

Har endra til folkeretten, som er eit meir korrekt begrep ja.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.