Nederlands oversjøiske områder består av seks øyer i Karibia:
Alle øyene er en del av av Kongeriket Nederlandene. Aruba, Curaçao og Sint Maarten er sjølstyrte land innenfor kongeriket, mens Bonaire, Sint Eustatius og Saba har administrativ status av kommuner i Nederland, og utgjør Karibisk Nederland.
Fra 1954 til 2010 utgjorde de seks øyene De nederlandske Antiller (Aruba til 1986).
Øyene i sør (Aruba, Bonaire og Curaçao) ligger utenfor nordvestkysten av Venezuela, og er forholdsvis lave og steinete med tørt, tropisk klima. Det er sparsommelig vegetasjon med en rekke kaktusarter og andre tørkeresistente planter. Østlige passatvinder gir moderate vinder. Øyene ligger utenfor området med karibiske orkaner.
De nordlige øyene (Saba, Sint Eustatius og Sint Maarten) ligger øst for Jomfruøyene, består av vulkanske bergarter og er mindre og høyere enn øyene i sør. Nedbøren her er større og vegetasjonen frodigere.
På Aruba, Curaçao og Bonaire er papiamento og nederlandsk offisielle språk. De fleste snakker papiamento, et kreolspråk basert på portugisisk, med innslag av spansk, nederlandsk, engelsk, arawakisk og afrikanske språk.
På Saba, Sint Eustatius og Sint Maarten er nederlandsk og engelsk offisielle språk, og engelsk er mest utbredt som talespråk.
Inntekter fra turisme, finansvirksomhet og petroleumsraffinering har stor betydning for økonomien. Servicenæringene (hovedsakelig turisme) sysselsetter tre fjerdedeler av yrkesbefolkningen. Kun en mindre del er sysselsatt innen jordbruk og fiske. Jordbruket har hovedvekt på husdyrhold og dyrking av grønnsaker og frukt, blant annet pomeranser, en sitrusfrukt der skallet brukes som smakstilsetning til curaçao-likøren. Fiske har også en viss betydning. Ellers utvinnes det salt. Fosfatutvinningen opphørte i 1980-årene; for øvrig har øyene ingen utnyttbare mineraler. Øyene har noe industri, blant annet skipsverft, tekstilindustri, framstilling av rom med mer.
Alle de seks øyene var bosatt av ulike innfødte folkeslag fram til spanjolene koloniserte øyene tidlig på 1500-tallet. I 1630-årene, under Åttiårskrigen, erobret Nederland alle øyene fra Spania, og nederlenderne begynte deretter å bringe slaver fra Afrika for å bruke dem i plantasjedrift og andre næringer. Mange sefardiske jøder fra Spania og Portugal slo seg ned på øyene for å unngå forfølgelser, særlig på Curaçao.
Øyene forble under nederlandsk koloniadministrasjon helt fram til 1954, med unntak av periodene 1800–1802 og 1807–1815 under Napoleonskrigene, da øyene var under britisk okkupasjon. Tidlig på 1800-tallet ble den funnet gull på Aruba, og det ble drevet gullgruvedrift fram til 1916. I 1863 ble slaveriet opphevet, men i praksis drøyde det noen steder hele ti år før slavene fikk reell frihet.
I 1954 ble føderasjonen De nederlandske Antiller opprettet, og øyene fikk indre sjølstyre. Surinam fikk samme status på samme tid, men oppnådde full uavhengighet i 1975. Spørsmålet om eventuelle oljeforekomster ved kysten av Aruba skulle tilfalle denne øya eller hele føderasjonen, førte til at Aruba løsrev seg fra føderasjonen i 1986. En folkeavstemning på Curaçao i 1993 gav et solid flertall for fortsatt tilknytning til føderasjonen; resultatet ble det samme ved folkeavstemningene på Bonaire, Sint Eustatius, Saba og Sint Maarten i 1994.
På begynnelsen av 2000-tallet ble imidlertid øyenes status et tema på nytt, som følge av en økende misnøye med føderasjonen. Ved nye folkeavstemninger i 2005 gikk bare Sint Eustatius inn for status quo. Den påfølgende avtalen mellom lokale styringsorganer og den nederlandske regjeringen la opp til en reform for oppløsning i 2008. I 2010 ble føderasjonen oppløst.
.svg){kind=link}
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.