Pakistans utenrikspolitikk

Pakistans utenrikspolitikk har vært dominert av forholdet til India, og dette har ofte også vært avgjørende for Pakistans forhold til andre land. Andre sentrale land i Pakistans utenrikspolitikk er Afghanistan og USA.

India

Siden delingen av Britisk India i 1947, da Pakistan og India ble selvstendige land, har Pakistan følt sin eksistens truet av det langt større og mer ressursrike India. Motsetningene har historiske, religiøse og etniske dimensjoner.

Forholdet til India forverret seg betydelig da India 11. mai 1998 gjennomførte tre underjordiske atomprøvesprengninger i Thar-ørkenen, sørvest for New Delhi, et område som grenser mot Pakistan, og et døgn senere fulgte opp med to nye sprengninger. Pakistans svar kom i form av en serie på fem tilsvarende sprengninger fra 28. mai samme år i ørkenen i Baluchistan, cirka 50 mil fra Islamabad, nær storbyen Quetta. Begge landenes sprengninger ble skarpt kritisert av utenverdenen.

Kashmir-konflikten har stått sentralt, og fikk i 1990-årene ny intensitet. De to landene har utkjempet begrensede kriger i Kashmir (1947–1948) og Rann of Kutch (1965), og større kriger i 1965 og 1971. I 1999 brøt det igjen ut åpen konflikt mellom India og Pakistan i Kashmir (se Kashmirs historie).

Den kalde krigen

I 1950-årene var Pakistan alliert med USA gjennom SEATO-pakten 1954 og Bagdad-pakten (CENTO) 1958. I 1960-årene orienterte Pakistan seg også mot Kina. Under krigene i 1965 og 1971 ble Pakistan bare støttet av Kina og enkelte islamske nasjoner.

I 1970-årene fjernet Pakistan seg fra USA og ble medlem i gruppen av alliansefrie stater. Etter Sovjetunionens intervensjon i Afghanistan i 1979, fikk Pakistan økt strategisk betydning i den kalde krigens øst-vest-konflikt. USA åpnet for omfattende bistand, mens forholdet til Sovjetunionen derimot ble meget anstrengt. Pakistan tok under Afghanistan-krigen imot over tre millioner afghanske flyktninger. Motstandsbevegelsen i Afghanistan opererte også fra baser i Pakistan. Etter Sovjet-troppenes retrett i 1988, fikk Pakistan mindre betydning for Vesten.

Krigen mot terror

I den interne konflikten i Afghanistan har Pakistan hovedsakelig støttet fundamentalistiske fraksjoner, siden 1994 også ved å bidra til oppbyggingen av den ytterliggående Taliban-militsen. Islamabad håpet Taliban ville skape stabile forhold i landet og dermed åpne veien til nye markeder i det tidligere sovjetiske Sentral-Asia. Etter 11. september 2001 har USA øvd påtrykk for å få Pakistan til å yte aktiv innsats i «krigen mot terror». Hæren har gjentatte ganger gått offensivt til verks mot al-Qaida- og Taliban-tilhengere i de selvstyrte stammeområdene langs Afghanistangrensen. Til gjengjeld har Pakistan mottatt betydelig finansiell støtte.

Pakistan og India har over mange år konkurrert om innflytelse i Afghanistan, samtidig som pakistanske myndigheter sjelden har lagt skjul på sin misnøye over det man har oppfattet som afghansk-indisk samarbeid med brodd mot Pakistan. Tidligere president Pervez Musharraf bekreftet i et intervju med avisen The Guardian i februar 2015 at hans regjering søkte å motarbeide Hamid Karzai og hans regjering. Bakteppet var en opplevelse av at pakistanske myndigheter anklaget Karzai for å «ødelegge Pakistan» og bistå India i «å falle Pakistan i ryggen».

Musharraf fremholdt videre at presidentskiftet i Afghanistan har skapt en ny situasjon og han slo til lyd for et sterkt samarbeid med president Ashraf Ghani og hans regjering. Han anmodet samtidig pakistanske myndigheter om å innstille sin støtte til ulike «stedfortredende» militante grupperinger i Afghanistan. Sistnevnte hadde ikke minst sin relevans i forhold til gjentatte afghanske påstander om at pakistanske institusjoner, og da særlig etterretningsvesenet Inter-Services Intelligence (ISI), støtter Taliban-fraksjoner i Afghanistan.

Pakistan var i flere tiår vertsland for mange millioner afghanere på flukt fra borgerkrig og sovjetisk okkupasjon. Da Taliban-bevegelsen gjennomførte sitt strengt religiøse regime mot slutten av 1990-årene, flyktet ytterligere hundretusener av afghanere over grensen. I 2001 ble det anslått at Pakistan huset flest flyktninger i verden. Ved årsskiftet 2005/2006 levde fortsatt om lag 1,5 millioner afghanere som flyktninger i Pakistan. Samtidig var cirka 20 000 flyktninger fra Pakistan bosatt i eksil, hovedsakelig i vestlige land, på grunn av påståtte brudd på menneskerettighetene og religiøs forfølgelse.

2004 brakte en internasjonalt oppsiktsvekkende skandale: Kjernefysikeren dr. Abdul Qadeer Khan, «Den pakistanske atombombens far», innrømmet å ha solgt avansert kjernefysisk teknologi til Libya, Nord-Korea og Iran. Dette skal angivelig ha skjedd på egen hånd, uten regjeringens samtykke. Khan ble kritisert og satt i husarrest, men ikke straffet på annen måte. I februar 2009 opphevet en domstol husarresten formelt, og i september samme år ble gjenværende restriksjoner på hans bevegelsesfrihet, for eksempel utenlandsreiser, også opphevet.

De fleste forbindelser til India ble brutt i desember 2001 etter at en pakistansk jihadgruppe hadde angrepet Indias nasjonalforsamling. I 2004 kom en forsiktig fredsprosess i gang igjen. Forhåpningen var etter hvert å nå frem til en løsning på selve kjerneproblemet Kashmir. India hevder at Pakistan siden 1990 har ført en «stedfortrederkrig» i Kashmir ved hjelp av militante jihadgrupper; Pakistan innrømmer bare moralsk og politisk støtte. Hittil er det mest blitt symboltiltak under fredsprosessen, for eksempel cricketlandskamper. For de to lands toppledere ble det i 2004 tatt i bruk en «hotline» for å redusere faren for krig mellom de to ferske atommaktene. Den såkalte Vennskapsekspressen – togforbindelse to ganger ukentlig Lahore-Delhi – kom i gang igjen 2004. I 2005 ble det åpnet en regulær ukentlig bussforbindelse mellom Muzaffarabad og Srinagar i det delte Kashmir.

Fredsprosessen ble gjentatte ganger satt på prøve, for eksempel i februar 2007 da 68 personer, flest pakistanere, ble drept av bomber på Vennskapsekspressen. Det største anslaget fra jihadgrupper kom i november 2008 da 179 ble drept under et koordinert raid mot flere mål i Mumbai.

Pakistans politiske nærhet til USA etter anslagene 11. september 2001 ga landet betydelige ressurser, økonomisk så vel som militært. Omfattende innenrikspolitiske protester mot fellesskapet bidro imidlertid til en gradvis svekkelse av alliansen, og henrettelsen av Osama bin Laden i mai 2011 gjorde at mange politikere og militære i USA stilte spørsmål om troverdigheten ved Pakistan som partner. Bin Laden ble funnet i Bilal Town, cirka 100 kilometer nord for Islamabad, og det ble tatt for gitt at pakistanske myndigheter måtte ha visst om hans mangeårige opphold der.

Norge – Pakistan

Pakistan har vært norsk samarbeidsland for bistand siden 1969. Siden 1980-årene er bistanden blitt redusert, og fra 1996 har landet ikke lenger status som et av Norads programland. Etter omlegging av bistanden er næringslivssamarbeidet blitt prioritert, med vekt på å etablere samarbeid mellom små og mellomstore norske og pakistanske bedrifter. Et opplæringsprogram for kvinnelige lokalpolitikere ble innledet i 2002.

Siden tusenårsskiftet har den totale norske bistanden i snitt vært cirka 70 millioner kroner årlig. Ekstraordinær bistand på 500 millioner kroner ble gitt etter jordskjelvkatastrofen i oktober 2005. Under president Musharrafs norgesbesøk i januar 2006 ble 20 millioner dollar av Pakistans gjeld til Norge slettet på betingelse av at et tilsvarende beløp brukes til gjenreisningen. Etter jordskjelvet besøkte både statsminister Jens Stoltenberg og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim Pakistan.

Det økonomiske samkvemet mellom Norge og Pakistan domineres av Telenor. I 2004 betalte Telenor 291 millioner dollar for en GSM-lisens i Pakistan, den største norske investeringen i Pakistan noensinne. Fra mars 2005 var Telenor på luften med sin pakistanske mobiltjeneste. Ved årsskiftet 2005–2006 hadde Telenor to millioner pakistanske mobilabonnenter. Høsten 2009 passerte abonnenttallet 21 millioner, med en markedsandel på over 20 prosent.

De mellomfolkelige forbindelsene mellom Norge og Pakistan utvides til stadig flere områder. Både innenfor utviklingsbistand og ellers er det økende interesse for kontakt mellom norske og pakistanske fagmiljøer og institusjoner. Under statsminister Stoltenbergs besøk i desember 2005 ble det undertegnet en intensjonsavtale om et langsiktig, utvidet kultursamarbeid. Samarbeidet vektlegger kulturminnevern. Flere norske artister har opptrådt i Pakistan de siste årene, blant annet under den årlige internasjonale kulturfestivalen i Lahore.

Kontakten mellom Norge og Pakistan har over mange år hatt en ekstra dimensjon ved den store gruppen pakistanere som har bosatt seg i Norge, fra den spede begynnelsen på slutten av 1960-tallet og fram til dagens situasjon med om lag 36 000 innbyggere av pakistansk opprinnelse her i landet (2013).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg