Indias utenrikspolitikk

Kashmirkonflikten har siden slutten av 1980-årene på ny gitt støtet til sterke spenninger. India anklager Pakistan for å støtte muslimske geriljagrupper som vil bryte Kashmir løs fra India. Pakistan innrømmer bare «moralsk støtte», men sendte likevel soldater over grensen våren 1999 på separatistenes side. Omfattende kamper i Kargilfjellene kostet over 1000 soldater livet, og en ny storkrig virket faretruende nær. I 2001–2002 var situasjonen på ny ytterst spent, og faren for krig i stor skala mellom de to ferske atomvåpenmaktene lot til å være større enn noen gang siden Bangladesh-krigen i 1971.

Forsonlige utspill i 2003–2004 bidrog til å roe ned situasjonen. Diplomatiske og andre forbindelser ble gjenopptatt og en rekke «tillitsskapende tiltak» satt i verk. April 2005 resulterte dette i at bussforbindelsen mellom Kashmir-hovedstedene Srinagar (India) og Muzaffarabad (Pakistan) ble gjenopprettet etter avbrudd i 58 år. Imidlertid fortsatte både India og Pakistan arbeidet med å utvikle rakettsystemer med kapasitet til også å frakte atomstridshoder.

Forholdet mellom India og Pakistan ble meget spent etter terroraksjonen i Mumbai 26. november 2008. India hevdet at pakistanske terrorister stod bak angrepet og kritiserte Pakistan for å gjøre for lite for å bekjempe terrorisme. India erklærte en pause forsoningsprosessen med Pakistan.

Forholdet til Kina er blitt farget av ideologiske og maktpolitiske motsetninger, samt av grensetvister. 1962 utkjempet de to asiatiske kjempene en grensekrig som endte med et raskt og ydmykende nederlag for India. Etter oppmykning i 1990-årene og toppmøter i perioden 2003–05 kom landene på bedre talefot. India anerkjente i klarere vendinger enn tidligere Tibet som en del av Kina. Til gjengjeld anerkjente Kina i praksis Indias overhøyhet over Sikkim, et tidligere buddhistisk kongedømme i Himalaya; annektert av India 1975. Det ble også gjort fremskritt mot en løsning av de gamle grensetvistene i Himalaya. India krever at Kina leverer tilbake et område i Kashmir, mens Kina gjør krav på deler av delstaten Arunachal Pradesh, som har 650 km felles grense med Tibet.

I 2003 gikk Vajpayee-regjeringen til det uvanlige skritt å meddele sine 22 giverland at India ikke lenger ønsket å motta utviklingsbistand etter at gjenværende programmer var sluttført. Stortinget vedtok på denne bakgrunn at India etter 2004 ikke lenger skulle være norsk samarbeidsland. India ønsker åpenbart å fri seg fra et bilde som tiggernasjon, og i stedet innta en ny rolle som regional stormakt og giverland.

India har etter tusenårsskiftet ytterligere styrket sin posisjon som IT-stormakt. Internasjonale bedrifter har etter tusenårsskiftet flyttet stadig mer av sin IT-virksomhet til India ved såkalt outsourcing.

India har de siste årene i økende grad engasjert seg i globale forhold som handel, klimaendringer, terrorisme, energiforsyning/sikkerhet og matvaresikkerhet, og er nå en av de mest sentrale aktørene på mange av arenaene. Landet er en regional stormakt med globale ambisjoner, og fremmer i økende grad sine prioriteringer internasjonalt.

India deltar aktivt i FNs fredsbevarende styrker og er FNs tredje største bidragsyter av militære tropper. Fra 2011 er India ambulerende medlem av FNs sikkerhetsråd, og landet arbeider også hardt for å bli permanent medlem av Sikkerhetsrådet.

UD utarbeidet 2004 en handlingsplan for Norges fremtidige samarbeid med India og høsten 2009 ble Norges Indiastrategi lansert. Styrket næringslivssamarbeid står sentralt.

• Indias politiske system
• Indias samtidshistorie