Henrik Ibsen - oljeplattform

Boligplattformen «Henrik Ibsen» med slagside i Risavika ved Tananger i Sola kommune i april 1980.
«Henrik Ibsen» av . Gjengitt med tillatelse
Modell av boligplattformen Henrik Ibsen av . Gjengitt med tillatelse
Henrik Ibsen fikk plutselig 20 graders slagside mens den lå i Stavanger for reparasjon våren 1980. Alle ombord ble evakuert og ingen kom til skade.
Henrik Ibsen-plattformen av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

«Henrik Ibsen» var en norsk oljeplattform, bygget som en halvt nedsenkbar boreplattform ved det franske verftet Compagnie française d’entreprises métalliques (CFEM) i Dunkerque.

Plattformen er spesielt kjent fordi den er søsterplattformen til «Alexander L. Kielland»-plattformen som kantret i Nordsjøen i 1980. Bare noen dager etter havariet av «Alexander L. Kielland» fikk også «Henrik Ibsen» slagside. Den lå da ved kai utenfor Phillips Petroleums base i Tananger.

Pentagon-konstruksjon

Konstruksjon og design av plattformen var utviklet gjennom et årelangt forskningssamarbeid, som startet allerede i 1963, mellom Institut Française du Pétrole Institut Française og Schlumberger-selskapet Forex Neptune. «Henrik Ibsen» var nummer åtte i rekken av elleve rigger produsert etter samme design. «Alexander L. Kielland» var nummer ni.

Målet med forskningsprogrammet var å utvikle en plattformtype som kunne gjennomføre boring under dårlige værforhold, og ligge mest mulig stabilt. Forskningsprogrammet ledet frem til en plattformtype basert på fem pontonger, derav navnet pentagon-plattform. Hver pontong hadde en diameter på over 22 meter og bar en søyle med et sett horisontale og skråstilte stag. Plattformen var 101 meter på det lengste og 97 meter på det breieste. Deler til boreplattformen ble bygd flere steder i Frankrike og sammenstilt ved det franske verftet CFEM.

Eiere og selskapsform

I 1973 bestilte bestilte A. Gowart-Olsen & Co gjennom skipseierselskapet Solvang to like rigger fra CFEM; en Pentagone 88 og en Pentagone 89. Begge riggene ble levert i 1976. De fikk navnene «Henrik Ibsen» og «Alexander L. Kielland». Eierskapet var arrangert som kommandittselskap hvor Solvang og Storebrand eide rundt 20 prosent hver. Platou Investments og rederiene Klaveness, Mosvold, Brøvig, Selvig, Jebsen med flere eide resten. Stavanger Drilling I og Stavanger Drilling II AS & Co var driftsselskaper og drev hver sin rigg.

Ombygd til boligplattform

Siden det var vanskelig å få boreoppdrag midt på syttitallet, inngikk Stavanger Drilling leieavtale med Phillips om at at flyteriggen «Henrik Ibsen» skulle benyttes som boligplattform. Den ble slept ut på Ekofiskfeltet 18. april 1976.

I 1979 ble det bestemt at «Henrik Ibsen» skulle bygges om til flotell med 600 sengeplasser. Ombygningen skjedde på Aker Stord. Den 26. mars 1980 ble riggen slept til Tananger. Planen var at den, etter godkjenning fra Det Norske Veritas, skulle slepes ut på Ekofiskfeltet for å overta for søsterplattformen «Alexander L. Kielland». Men den 27. mars 1980, dagen etter at «Henrik Ibsen» ankom Tananger, tippet «Alexander L. Kielland» rundt, og 123 menneske omkom i Norgeshistoriens verste petroleumsulykke.

Krenging

Mens «Henrik Ibsen» lå ved basen til Phillips Petroleum i Tananger for å bli inspisert av Veritas, krenget den. Det skjedde under en stabilitetsmanøver. Plattformen krenget plutselig og ble stående med en slagside på over 20 grader. Det ble slått full alarm og hele besetningen på 57 ble evakuert. Det var tredje gang «Henrik Ibsen» hadde fått ukontrollert slagside.

Krengningen skjedde i forbindelse med at det ble utført sandblåsningsarbeid på stagene. Plattformen lå i utgangspunktet høyt, med stagene nesten over vannlinjen, og plattformen stakk bare 11 meter dypt. For å fullføre sandblåsingen, ble det bestemt å heve deler av stagene ytterligere. Dermed måtte C-søylen senkes dypere ned i sjøen, slik at motsatt side vippet tilsvarende opp. Dette ble utført ved at det ble pumpet inn vann, slik at riggen skulle krenge svakt og få den aktuelle delen av staget over vann.

Imidlertid skulle det vise seg at mannhull mellom søyle C, D og E, som skal vært stengt når det ikke foregår inspeksjon, stod åpne. Det var utført arbeid og kontroll tidligere, men de var ikke blitt lukket igjen. Da det ble pumpet inn vann i C-søylen, fyltes også andre stag og søyler seg med vann. Det førte til at to av søylene, E og C, sank mot bunnen.

Mannskapet forsøkte å stenge mannhull i C-søylen, men fordi vannet fosset inn var det ikke mulig. Det ble også gjort forsøk fra kontrollrommet å åpne ventilen på E-søylen for å rette opp plattformen. Det nyttet ikke, fordi det viste seg at automatikken i kontrollrommet ikke virket. Det ble så gjort manuelt, men siden mannhull i D-søylen stod åpne, rant vannet inn der. Plattformen la seg først over på C-søylen. Så vippet den etter noen minutter over på D-søylen, ettersom den ble fylt, og havnet til slutt med akterenden nedover, for til slutt å bli stående på 22 meters dyp. Mens krengningen pågikk gikk strøm og hovedlysanlegg. Nødaggregatet stoppet også opp.

Årsak til krengingen

Riggen ble stabilisert dagen etter. Vannet ble pumpet ut og riggen rettet seg opp. Det ble konkludert med at årsaken til ulykken var menneskelig svikt, men også at tyngdepunktet på riggen var for høyt. Det ble derfor bestemt at riggen nok en gang måtte bygges om.

Riggen utbedres

Etter havariet av «Alexander L. Kielland» ble «Henrik Ibsen» pålagt ekstra kontroll av Veritas. Det ble funnet sprekker av ulike kategorier. «Henrik Ibsen» ble derfor sendt til det franske verftet CFEM for ombygging og reparasjon. I april 1981, etter reparasjoner og ombygginger, ble den i et år brukt som flotell på Ekofisk. I 1982 mistet Stavanger Drilling kontrakten med Phillips, og «Henrik Ibsen» stod uten oppdrag.

Riggen selges og fases ut

«Henrik Ibsen» ble solgt til Consafe A/S for én krone med lån og heftelser, og skiftet navn til Safe Petrolia. Flotellet på plattformen ble solgt til Russland og tatt til Leningrad og satt på en lekter, og «Henrik Ibsen» ble bygd om til borerigg igjen.

Etter tjue år i Østersjøen endte riggen opp som hotell for FN i Øst-Timor.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kongsnes, Ellen og Smith-Solbakken, Marie (2016: 250-253, 275, 287). ”Årsaksforklaringene og kampen om opinionen" Smith-Solbakken, Marie (red.) "Alexander L. Kielland»-ulykken. Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene, Hertervig Akademisk, 2016.
  • Stavanger Aftenblad (1980). ”Ibsen”-slagside for tredje gang”, Stavanger Aftenblad 08.04.1980.
  • Stavanger Aftenblad (1980). ”Menneskelig svikt årsak til slagsiden”, Stavanger Aftenblad 08.04.1980.
  • Tungland, Else (2018). Rederidynastiet, Carsten Gowart-Olsen om familierederiets vekst og fall, Jæren forlag.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg