Opprinnelsen til et moderne teater i det greske språkområdet fant sted der hvor tyrkerne ikke fikk riktig fotfeste, slik som på Kreta og på De joniske øyene. På Kreta finnes et versedrama fra 1500- og 1600-tallet, men det vites lite om hvordan disse ble fremført. På 1700-tallet var det utendørsfremføringer på De joniske øyene, gjerne av de eldre versedramaene fra Kreta. Fra 1795 kjennes komedien Hassis (Elskeren) av D. Gouselis. En komedietradisjon med både folkelige og lærde innslag eksisterte på hele 1800-tallet, og det utviklet seg også et drama som tok opp i seg elementer av den tyrkiske skyggestiltradisjonen (Karagöz). D. Vernardakis skrev tragedier i det selvstendige Hellas på slutten av 1800-tallet, slik som de Shakespeare-inspirerte dramaene Meropi (1866) og Fausta (1893). De ble spilt ved forskjellige teatre i Athen, og dagligdagse problemstillinger ble tatt opp i de såkalte komidion på slutten av århundret.

Et borgerlig dramatisk teater utviklet seg fra tidlig på 1900-tallet, ikke minst inspirert av moderne europeisk dramatikk slik som Ibsen og Strindberg, Tsjekhov og Maeterlinck. Av viktige teatre som eksisterte, kan nevnes Christomanos' Nye Scene og Det kongelige greske teater. Den kvinnelige skuespilleren Kyveli Andrianou var aktiv ved det førstnevnte 1901–05. Det kongelige greske teater ble startet for å fremme ny gresk dramatikk og skuespillerkunst, ikke minst ved å fremføre moderne europeiske stykker. Realismen og naturalismen ble dominerende retninger i det greske teater, og en rik gresk dramatikk utviklet seg med dramatikere som Gregory Xenopolu, Spyros Melas og Pantelis Horn. Kritikeren Fotos Politis hadde et idealistisk syn på teater og ble den første teatersjef ved Det greske nasjonalteater fra 1932.

Grunnleggelsen av dette teateret sammen med Karolos Kouns Folkelige scene og det senere Kunstnerteatret var viktige begivenheter i moderne gresk teaterutvikling, sammen med Sokratis Karandinos initiativ for et nytt forsøksteater for dramatikk fra 1933. Teaterlivet stagnerte under borgerkrigen, men fikk en ny oppblomstring i 1950- og 1960-årene. Da kom også en bølge med nyoppførelser av den antikke greske dramatikken som friluftsteater og gjerne i forbindelse med spesielle festivaler.

Vår tids greske teater er særlig preget av den nevnte regissøren Karolos Koun som til dels var opptatt av Bertolt Brecht, ellers kan nevnes regissørnavn som Alexis Minotis. Kjente musikaler er blitt laget av komponisten Mikis Theodorakis og dramatikeren Manos Hadjidakis. Den greske varianten av skyggeteater, karaghiozis, er også populær. Et gruppeteater har utviklet seg på linje med andre europeiske land og eksperimentell, nyere dramatikk blir spilt. Yngre greske regissører, slik som Yannis Houvardas fra Kounskolen, har hatt regioppdrag i Norge ved Det Norske Teatret og Trøndelag Teater.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.