Allerede 1897 ble film vist for første gang i Athen, etterfulgt av sporadiske visninger de følgende år. Landets første kino åpnet 1909. Regulær filmproduksjon begynte i 1920-årene, men på grunn av dårlig økonomi og vanskelige politiske forhold var produksjonen ujevn. Den viktigste regissøren og produsenten var Dimitris Gaziadis, som med filmen Prometheus desmotès (Den lenkede Promethevs, 1927) laget den første greske filmatiseringen av klassisk dramatikk. Han stod også bak en rekke lystspill med musikk, som ble en populær filmsjanger i Hellas i mellomkrigstiden. Etter den annen verdenskrig lot greske filmregissører seg inspirere av neorealismen, og en oppgangstid fulgte. Stella (1956), et livlig melodrama i regi av Michael Cacoyannis og med Melina Mercouri i hovedrollen, ble et gjennombrudd. Filmer som bygde på verker fra den klassiske greske litteratur, bl.a. Georg Tzavellas' Antigone (1961) og Cacoyannis' Elektra (1961), begge med Irene Papas i hovedrollen, fikk internasjonal distribusjon. I 1960-årene fikk Pote tin kyriaki (Aldri på en søndag, 1960), i regi av Jules Dassin og med Mercouri i hovedrollen, og den britisk-greske Zorba the Greek (1965), regissert av Cacoyannis, et stort internasjonalt publikum. En stor produksjon av folkelige melodramaer og lystspill sørget for rekordbesøk på kinoene i 1960-årene, men juntadiktaturet satte etter hvert en stopper for samfunnskritisk film. Den juntakritiske Z (1969) i regi av Constantin Costa-Gavras ble produsert utenfor Hellas, og Costa-Gavras var henvist til en utenlandskarriere.

I 1980-årene hadde situasjonen for gresk film blitt usikker, med konkurranse fra videomarkedet og nedleggelse av kinoer. Den greske stat omorganiserte Det greske filmsenteret (grl. 1970) til en institusjon som kanaliserte statlige midler til filmproduksjonen. Theo Angelopoulos ble den store frontfiguren internasjonalt, med prisbelønte filmer som Reisen til Kythera (1984), Landskap i tåke (1987) og Den gråtende engen (2004). Blant andre navn kan nevnes Costas Ferris med musikkfilmen Rembetiko (1983), og Pantelis Voulgaris, som i filmen Petrina khronia (Steinårene, 1985) skildrer livsvilkår i juntatidens Hellas. Siden 1960 arrangeres det hvert år filmfestival i Thessaloniki.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.