Faktaboks

Franz von Sickingen
Født
2. mars 1481, Ebernburg, Det tysk-romerske riket (nå i Rheinland-Pfalz, Tyskland)
Død
7. mai 1523, Landstuhl, Det tysk-romerske riket (nå i Rheinland-Pfalz, Tyskland)
Franz von Sickingen
Portrett av Franz von Sickingen fra 1500-tallet.

Franz von Sickingen var en tysk riksridder, hærfører, fribytter og opprører, som ledet den såkalte ridderoppstanden i Det tysk-romerske riket i årene 1522 og 1523. Han ga sin støtte til flere av de tidlige protestantiske reformatorene, men mest fordi det gagnet ham i hans egen konflikt med den tyske høyadelen og keiseren. Oppstanden, som mislyktes, ble likevel en inspirasjon for Bondekrigen i Tyskland i årene som fulgte.

Bakgrunn og tidlig karriere

Burg Nanstein

Franz von Sickingen arven borgen Nanstein etter faren.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Von Sickingen tilhørte en sørtysk lavadelsslekt som eide flere godser i Baden og Pfalz. Selv arvet han etter faren borgene Ebernburg sørvest for Mainz og Nanstein ved småbyen Landstuhl sørvest for Kaiserslautern, eierinteresser i lokale bergverk samt en betydelig kontantformue og fordringer på lån faren hadde ytt til en rekke personer. Som ung mann tjenstgjorde han en tid i keiser Maximilians hær i Italia, men ble senere leiesoldat og brukte sine tropper som pressmiddel i private feider med sine ulike skyldnere og politiske uvenner.

Dette var et klart brudd med keiserens påbud om «evig landefred» fra 1495, men von Sickingens virksomhet ble stilltiende tolerert av den lokale kurfyrsten, pfalzgreve Ludvig 5. «den fredsommelige» (1478–1544), og han kunne i mange år uforstyrret fortsette sine plyndringstokter, som vanligvis endte med at han isteden tok imot store pengesummer mot løfte om å trekke sine tropper tilbake. Men da han i 1515 valgte å prøve denne taktikken mot riksbyen Worms, hadde keiseren fått nok og erklærte ham «i rikets akt» (fredløs).

Von Sickingen fant det best å gå i eksil for en tid og valgte å tilby sine tjenester til keiserens uvenn, den franske kongen Frans 1. Da han på kongens vegne truet riksbyen Metz med en hærstyrke på 23 000 mann, ble utbyttet av pengeutpressingen 20 000 gullgylden til ham selv og en månedslønn til alle soldatene. Flere lignende raid i årene som fulgte bidro til å øke hans personlige formue betraktelig, og hans voksende ry som hærfører gjorde at keiseren kort før sin død i 1519 opphevet bannlysningen og tok ham inn i varmen igjen.

Den nye kongen, Karl 5., var raskt ute med å bruke von Sickingens tjenester. Allerede før kongevalget i juni 1519 leide han inn fribytterens tropper til å beskytte valgbyen Frankfurt mot eventuelle aksjoner fra tronkonkurrenten Frans 1. To år senere sendte han von Sickingen og hans leiesoldater på et mislykket invasjonsforsøk mot det franske landskapet Picardie.

«Den siste ridder»

Von Sickingen innså tidlig at den tradisjonelle ridderrollen ikke lenger fungerte som livsgrunnlag eller maktbase. Han ville derfor arbeide for å redusere de høyadelige riksfyrstenes makt og gi keiseren en sterkere rolle i riket, noe som i sin tur ville forbedre de riksumiddelbare riksriddernes stilling og muligheter. Hans politiske visjon var en gjennomgripende nyordning, som skulle resultere i det Friedrich Engels senere kalte «et lavadelens demokrati», et enhetlig rike ledet av en sterk monark og uten mektige lokale (verdslige eller geistlige) fyrster.

Omkring 1518 ble han kjent med den originale ridderen og dikteren Ulrich von Hutten, som i likhet med ham selv hadde ambisjoner om en nyordning i riket. Von Hutten hadde studert både teologi, jus og de antikke klassikerne, han var opptatt av den nye retningen innen vitenskap og filosofi som senere er blitt kalt renessansehumanismen. Han hadde dessuten stiftet bekjentskap med Martin Luthers kirkekritikk, og det er sannsynlig at mye av tankegodset som lanseres i kampskriftet Sendbrieff (1522), som i samtiden ble utgitt for å være forfattet av von Sickingen, stammet fra bekjentskapet med von Hutten. Denne overtalte også von Sickingen til å gjøre slottet Ebernburg til et møtested for andre humanister og forfulgte kirkekritikere, og han omtalte i en pamflett stedet som «rettferdighetens tilfluktssted». Slottsherren tilbød Luther å skjule ham der etter bannlysningen i 1521, men Luther avslo.

Ridderoppstanden

Minnesmerke Sickingen og Hutten

Minnesmerke over Franz von Sickingen og Ulrich von Hutten ved Ebernburg i Bad Kreuznach.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Det er uklart hvor stor andel von Sickingen og von Hutten hadde i organiseringen av riddernes opprør mot riksfyrstene, men den førstnevnte sto i hvert fall for invitasjonen til et møte av flere hundre sørtyske riddere i byen Landau sørvest for Speyer i august 1522. Forsamlingen, som kalte seg «det broderlige ridderforbund», vedtok å starte en væpnet oppstand, i første rekke rettet mot tre riksfyrster – kurfyrst-erkebiskopen av Trier, landgreven av Hessen og von Sickingens landsherre og gamle beskytter, kurfyrst Ludvig av Pfalz.

Von Sickingen ble utpekt til å lede operasjonene, og han valgte Trier som det første målet. En hastig sammenrasket styrke (som til overmål førte det keiserlige banner, til tross for at keiseren befant seg i Spania og ikke visste om oppstanden) beleiret byen i september, men gikk tom for krutt til sine kanoner og måtte gi opp etter bare en uke. Von Sickingen trakk seg tilbake til Ebernburg. I mellomtiden lyste riksdagen, som styrte riket i keiserens fravær, von Sickingen i rikets akt for annen gang.

De tre fyrstene som var utpekt som oppstandens hovedfiende bestemte seg nå for å slå tilbake mot opprørerne og især von Sickingen. Han hadde trukket seg tilbake til Nanstein, mens von Hutten var flyktet til Sveits. Beleiringen av Nanstein begynte i slutten av april 1523, og slottsherren regnet med at borgen skulle kunne holde ut i minst fire måneder. Men nok en gang hadde han feilberegnet sine egne og motstandernes ressurser: Allerede noen dager senere var festningens forsvarsverker sønderskutt, og von Sickingen selv var dødelig såret. Han overga seg 7. mai og døde samme dag. Hans gravsted i Sankt Andreas-kirken i Landstuhl er bevart.

Ettermæle

Historiens dom over von Sickingen og hans betydning har variert mellom ytterpunkter, fra romantikkens beundring for en velmenende, men uheldig «frihetshelt» som ble en viktig inspirator for utviklingen i Tyskland i reformasjonsårhundret, til kritikernes avvisning av ham som en kynisk opportunist, som med tvilsomme metoder utnyttet en politisk og religiøs brytningstid til å forfølge private og ikke spesielt aktverdige mål og hvis historiske rolle ikke må overdrives.

Franz von Sickingen etterlot seg fem sønner som ble stamfedre til hver sin slektsgren. Alle innførte reformasjonen i sine territorier, men de fleste grenene gikk tilbake til katolisismen på 1600- og 1700-tallet. En av grenene oppnådde i 1606 å bli opphøyd til riksfriherrer og i 1784 til riksgrever, men denne siste grenen døde ut på mannssiden i 1932.

Albrecht Dürers kobberstikk Ridderen, døden og djevelen fra 1513 ble lenge ansett for å være et samtidig portrett av von Sickingen, men dette er lite sannsynlig. I 1859 utga sosialistpioneren Ferdinand Lassalle dramaet Franz von Sickingen: en historisk tragedie, som utløste en ideologisk og kulturpolitisk debatt mellom forfatteren og kampfellene Karl Marx og Friedrich Engels.

I dag er en av de få påminnelsene om Franz von Sickingen at byen Landstuhl siden 1995 offisielt heter Landstuhl Sickingenstadt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg