Ulrich von Hutten

Ulrich von Hutten var en tysk humanist og forfatter.

Hutten kom som gutt til benediktinerklosteret i Fulda for å bli munk, men flyktet derfra og begynte et omflakkende liv, som blant annet førte ham til Italia. Han ble grepet av humanismen, og forbandt med den en varm nasjonalfølelse og et glødende hat til paven og munkene, som han så som undertrykkerne av kirkelig frihet og den tyske nasjon. Reformasjonen hilste han med begeistring, især på grunn av dens kirkepolitiske og nasjonale program. Derimot hadde han mindre forståelse for dens religiøse innhold. I 1517 ble han kronet av keiser Maximilian til poeta laureatus.

Han skrev en rekke dikt og dialoger med beske angrep på pavedømmet og klosterlivet, og senere polemiske skrifter på tysk i samme ånd. En tid var han i tjeneste hos erkebiskop Albrecht av Mainz, som gikk for å være en venn av humanistene. Senere kom han i kontakt med Franz von Sickingen, men forlot også ham og dro så omkring til han kom til Zürich, hvor Zwingli tok seg av ham.

Hutten var en av forfatterne til skriftet Epistolae obscurorum virorum. Hans romantiske skjebne har øvd tiltrekning på senere tiders forfattere, og blant annet skrev Conrad Ferdinand Meyer det episke diktet Huttens letzte Tage (1871).