Frankrike er en enhetsstatlig republikk , kombinert presidentstyrt og parlamentarisk. Den gjeldende forfatningen (femte republikk) trådte i kraft 4. oktober 1958 og ble senest endret i 2005. Den avløste den fjerde republikks forfatning av 1946.
Frankrikes politiske system
14. juli i Paris. Frankrike har tradisjonelt vært et svært sentralisert land, med et svakt utviklet lokalt selvstyre. Paris, landets hovedstad, har en dominerende posisjon både i det politiske, kulturelle og økonomiske liv. Nasjonaldagen 14. juli brukes her til å markere Frankrike som stormakt, tradisjonelt med en stor militærparade på Champs Elysées i Paris. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.
Palais du Luxembourg (Luxembourg slott) i det sjette arrondissement, Paris, er sete for det franske senatet siden 1958.
Inne i senatet.
Nasjonalforsamlingen holder til i Palais Bourbon (Bourbon slott) i det sjuende arrondissement, Paris.
Inne i den franske nasjonalforsamlingen (Assemblée nationale).
President og regjering
Republikkens statsoverhode er presidenten, valgt i allmenne valg for fem år. Før 2002 ble presidenten valgt for sju år. For å bli valgt må en kandidat ha absolutt flertall. Hvis ingen får slikt flertall i første valgomgang, holdes en ny valgomgang, der bare de to fremste kandidatene fra første omgang deltar. Presidenten utnevner statsministeren og de øvrige regjeringsmedlemmer og har også stor innflytelse på utformingen av politikken, spesielt utenriks- og forsvarspolitikken.
Presidenten kan oppløse nasjonalforsamlingen og utskrive nyvalg, henvise viktige spørsmål til folkeavstemning og kan i krisesituasjoner styre gjennom dekreter. Han kan også tilbakeholde sin signatur på regjeringsdekreter og slik midlertidig stanse regjeringsforslag.
Regjeringens arbeid ledes av statsministeren, men i praksis har presidenten vært den dominerende statsleder. I de periodene der presidenten og regjeringen (som følge av nasjonalforsamlingens flertall) har tilhørt hvert sitt parti, har det oppstått tautrekking mellom presidenten og statsministeren. Disse periodene med såkalt cohabitation, 1986–1988, 1993–1995 og 1997–2002, har bidratt til å styrke det parlamentariske element i styresettet. Men det franske styresettets presidentielle preg har holdt seg i sterkere grad enn man kunne ha ventet.
Den femte republikks skaper, tidligere president Charles de Gaulle, ønsket å styrke en svak utøvende makt i forhold til en oppsplittet, uforutsigbar og derfor «sterk», nasjonalforsamling. Hans ønsker er så langt blitt innfridd.
Parlamentet
Den lovgivende myndighet er lagt til parlamentet, som består av et senat og en nasjonalforsamling.
Etter en reform datert 30. juni 2003 har antallet senatorer økt ved de siste valgene. Målet har vært å tilpasse systemet til den demografiske utviklingen i Frankrike. Før reformen besto senatet av 321 representanter, mens det etter valget i 2017 består av 348 medlemmer.
Senatorene velges for seks år av et valgmannskorps på rundt 150 000 personer, bestående av nasjonalforsamlingens medlemmer og delegater fra departements- og kommunerådene. Halve senatet fornyes hvert tredje år.
Nasjonalforsamlingen (Assemblée Nationale) har 577 medlemmer. I 2012 ble 11 av disse medlemmene valgt av franskmenn i utlandet, etter en endring i valgsystemet i 2010. Medlemmene velges i allmenne valg fra enkeltpersonsdistrikter, og slik at det holdes omvalg hvis ingen kandidat får minst halvparten av stemmene i første valgomgang. Nasjonalforsamlingen velges for fem år, men kan oppløses før funksjonstiden er utløpt.
Av de to kamre er nasjonalforsamlingen langt det viktigste. Det er også nasjonalforsamlingen regjeringen er ansvarlig overfor. Lovsaker, inkludert finanslover, behandles først i nasjonalforsamlingen, og i tilfelle uenighet mellom kamrene er det regler som gir nasjonalforsamlingen det endelige ord.
Det er flere bestemmelser som begrenser forsamlingens myndighet i lovgivningssaker. De saksområder som krever parlamentarisk gitte lover, er eksplisitt opplistet. I alle andre saker ligger myndigheten hos den utøvende makt. Regjeringen kan videre be parlamentet delegere den lovgivningsmyndighet på bestemte områder for en avgrenset periode, dog slik at lovene kan stanses av senere parlamentariske veto.
Regjeringen styrer i realiteten parlamentets lovgivningsarbeid, blant annet gjennom sin forslagsrett. Men regjeringen kan også stanse forslag fra parlamentet hvis disse fører til økte statsutgifter eller reduserte statsinntekter, eller hvis den mener forslagene går inn på områder som er reservert for regjeringen. Regjeringen kan også stanse forslag den misliker ved å holde dem unna dagsordenen. Ellers kan regjeringen forlange at det holdes rammeavstemninger, det vil si avstemninger om en hel lov eller en del av en lov (som regel en finanslov), der bare de endringer regjeringen aksepterer, tas med. Slike, og andre eksekutive, prerogativer har bidratt til at regjeringen har beholdt overtaket i forholdet til den lovgivende makt.
I takt med de politiske integreringsbestrebelsene innenfor EU, der Frankrike i mange saker har fungert som en pådriver, har en serie forfatningsendringer i de senere år regulert forholdet mellom fransk statsrett og EU-retten, blant annet ved å innføre et grunnlovsfestet krav om folkeavstemning i Frankrike for å ratifisere viktige EU-traktater, som for eksempel opptak av nye medlemsland. I en folkeavstemning i 2005 sa et flertall av velgerne nei til å anerkjenne den nye EU-grunnloven.
Partisystem
Det franske partisystem er løsere sammensatt enn det som er vanlig i Vest-Europa, og mange av partiene fungerer i stor grad som ikke særlig tette valgkamporganisasjoner. Under den femte republikk har fire partigrupperinger vært dominerende: til venstre de eldste (og best organiserte) partiene, kommunistene og sosialistene, i sentrum og til høyre de nyere og mer personbaserte partiene, et liberalt/republikansk sentrumsparti og det konservative gaullistpartiet – begge disse partiene har hatt ulike navn og er også blitt gjenstand for splittelser og avskallinger.
Fra 1990-årene fikk nye partigrupperinger knyttet til økologi (Les Verts) og innvandringsmotstand (Front National) en viss betydning, samtidig som kommunistpartiets innflytelse har minsket. Det finnes en stor underskog av småpartier, både på venstre- og høyresiden, og i sentrum, samt partier med regional forankring.
I tråd med de sterke franske etatistiske tradisjoner har den offentlige sektor vært nokså omfattende i Frankrike. Frankrike har en relativt omfattende velferdsstat, og myndighetene har forsøkt å begrense veksten i velferdsutgiftene. Debatten om velferdsytelser har dreid seg både om arbeidstid, trygdeytelser, utdanningsforhold og helsetilbud. Forslagene om nedskjæringer har ført til store protester fra befolkningen og til økte spenninger i det franske samfunnet.
Administrativ inndeling
Tradisjonelt har Frankrike hatt en svært sentralistisk styreform , med de 101 departementene (96 i selve Frankrike) som de viktigste lokale enheter. Departementene var tidligere styrt av regjeringsutnevnte prefekter. Disse kunne sette til side beslutninger fattet av de folkevalgte råd. I løpet av den femte republikk har det imidlertid skjedd en desentralisering . I 1973 ble det etablert 22 regioner (utvidet med fire oversjøiske i 2003); disse fikk fra 1983 egne folkevalgte råd. De folkevalgte råd og deres ledere har nå en helt annen myndighet enn tidligere og er ikke lenger i samme grad som før under statlig kontroll.
Som et ledd i desentraliseringen fikk regionen Korsika status som collectivité territoriale, med en egen folkevalgt lovgivende forsamling. Frankrike har fem oversjøiske regioner (på fransk: Département d'outre-mer (DOM)). Disse ble opphøyet fra departementer i 2003, og omfatter Guyane Française, Guadeloupe, Martinique, Réunion og Mayotte (siden 2011).
I tillegg kommer de fem oversjøisk kollektivene (på fransk: collectivité d'outre-mer (COM)). Disse omfatter Fransk Polynesia, Saint-Barthélemy, Saint-Martin, Saint-Pierre og Miquelon og Wallis- og Futunaøyene.
De oversjøiske regionene styres av et folkevalgt Conseil régional; de fem collectivités territoriales har også folkevalgte forsamlinger. Det tidligere oversjøiske territoriet Ny-Caledonia i Stillehavet har etter forfatningsendringer i 1998 og 2007 status som collectivité sui generis med betydelig selvstyre.
Rettsvesen
Frankrike fikk i 1958 en kvasijudisiell institusjon, det konstitusjonelle råd, som kan prøve lovgivnings- og forvaltningsvedtak i forhold til forfatningen. Rådet har ni medlemmer, som utnevnes av presidenten og de to parlamentspresidenter (tre hver) for ni år.
Det franske rettsvesen er delt i tre systemer: ett for sivile, ett for strafferettslige og ett for forvaltningsrettslige saker. De bygger i stor grad på de store lovbøker som kom under Napoleon 1. Sivilrettsstrukturen består av 476 lokale tribunaux d'instance og 181 tribunaux de grande instance på deparetementsnivå.
Strafferettsstrukturen omfatter politidomstoler nederst, på neste nivå en tribunal correctionnel og på departementsnivå en cour d'assises. Appeller fra begge disse strukturene går til 27 appelldomstoler og så til høyesterett (Cour de Cassation). Høyesterett består av en førstepresident, presidenter for hvert av seks kamre, samt 88 dommere og 65 juniordommere; saker behandles vanligvis med sju dommere.
Forvaltningsdomstolene behandler saker mot statsadministrasjonen. Det er 31 allmenne regionale domstoler og atskillige spesialiserte domstoler som hører saker i første instans. Statsrådet (Conseil d'Etat) er appellinstans i forvaltningssaker. Presidenten kan stilles for en parlamentarisk spesielt oppnevnt riksrett. Den samme rett kan dømme regjeringsmedlemmer for forbrytelser og forseelser.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.