Energidepartementet

Energidepartementet består av fire fagavdelinger: Olje- og gassavdelingen, Avdeling for klima, industri og teknologi, Energi- og vannressursavdelingen, Økonomi- og administrasjonsavdelingen, EU/EØS-enheten og Kommunikasjonsenheten.

Under energidepartementet sorterer Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Oljedirektoratet (OD). OED forvalter også statens eierandeler i statsforetakene Statnett, Enova SF og Gassnova samt aksjeselskapet Gassco.

1. juli 2021 overtok næringsministeren det konstitusjonelle ansvaret for å ivareta eierskapsforvaltningen av Equinor, Petoro og SDØE (Statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten), med overføring av selve eierskapet til Nærings- og fiskeridepartementet 1. januar 2022. Frem til da hadde dette ansvaret ligget hos Olje- og energidepartementet.

Den norske statens kontroll over olje- og gassressursene er en av de største politiske og økonomiske suksessene i norsk historie. At byråkrater i flere departementer i løpet av 1960- og 1970-tallet sørget for nasjonal kontroll med ressursene som skulle utvinnes av internasjonale oljeselskaper har vært avgjørende for norsk velferd og økonomisk rikdom.

Viktige redskaper i denne utviklingen var politikken som etablerte det nasjonale eierskapet til olje- og gassressursene, konsesjonssystemet for tildeling av utvinningstillatelser, etableringen av Statoil og Oljedirektoratet på begynnelsen av 1970-tallet.

Dette systemet var administrert av det daværende Olje- og energidepartementet, som delte ut konsesjoner, valgte styret i Statoil og ledelsen i direktoratet. Statoil var statens og departementets redskap direkte inn i driften av olje- og gassfeltene. Men departementets rolle som direkte aktør i oljevirksomheten ble etter hvert dempet.

Det politiske klimaet skiftet med blant annet Willoch-regjeringen på begynnelsen av 1980-tallet, og departementet overtok forvaltningen av statens eierandeler i oljefeltene fra Statoil som mange mente var blitt for dominerende. Og man ville skille statens rolle som operatør fra rollen som regulerende myndighet. Det ble opprettet et eget selskap for forvaltning av eierandelene i oljeressursene, Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) som senere ble til Petoro.

Denne omorganiseringen og utviklingen av rollen som regulator av næringen på bekostning av rollen som direkte aktør gjorde at departementet endret og økte sin innflytelse over næringen på 1980- og 1990-tallet. Statoil ble delprivatisert i 2001, og skulle nå bare tenke bedriftsøkonomisk. Utredning og iverksetting av politikken skulle departementet håndtere.

Spørsmålet om hvorvidt den politiske og administrative kontrollen over næringen ble utøvd i for sterkt samkvem med selskapene, har vært et stort debattema innenfor blant annet miljøbevegelsen og i flere politiske partier.

Departementets tette forbindelser til disse selskapene og dets finansiering av forskningen på feltet har i den forbindelse vært kritisert. Den direkte kontakten mellom selskapene og ansatte i departementet har representert et brudd med det som har vært den norske tradisjonen i forvaltningen, hvor interesseorganisasjonene har tatt seg av denne kontakten.

Departementet har ansvaret for svært viktige næringer for Norge, blant annet olje- og gassnæringen, vannkraft, karbonfangst, hydrogenproduksjon og vindkraft. Mens utviklingen av olje og gass har bidratt til verdens klimaproblemer gjennom utslipp av CO ₂, kan de andre næringene i stor grad bidra til å løse klimautfordringene. De tre siste næringene skal bygges opp på 2020-tallet, og departementets håndtering er avgjørende for at disse nye næringene skal kunne bli store nok i løpet av kort tid.

Politikken for disse nye energiformene har ført til, eller vil føre til, at departementet skal regulere og legge til rette for enorme investeringer. Også karbonfangstpolitikken i Norge har vært svært ambisiøs, blant annet med en stor satsing på Mongstad hvor statsminister Jens Stoltenberg i 2007 erklærte at rensing av CO₂ fra gasskraftverket der skulle være Norges «månelandingsprosjekt». Dette ble det ikke noe av, og satsingen ble skrinlagt i 2014, men erfaringene ble tatt videre i nye karbonfangstprosjekter.

På bakgrunn av omfattende utredninger i departementet og avtaler med industriaktører vedtok Regjeringen Solberg i 2020 en ny satsing på karbonfangst og lagring. Denne satsingen skal være et av Norges hovedbidrag til utvikling av teknologi som kan hjelpe verden med å nå klimamålsettingene i Paris-avtalen.

Også vindkraftpolitikken har vært ambisiøs og konfliktfylt. Departementets og dets underliggende etaters planer om en storstilt utbygging av landbasert vindkraft er nå blitt tonet kraftig ned etter at flere anlegg har møtt sterk motstand.

Og det vindkraftanlegget som da det ble bygget i 2017 var Europas største vindkraftanlegg på land i Fosen i Trøndelag, ble erklært ulovlig av Høyesterett i 2021. Ifølge domstolen hadde departementet gitt konsesjon til anlegget i strid med reindriftsamenes rett til utøvelse av sin egen kultur.

Et nytt reguleringsregime for utbygging av vindkraft til havs er et av departementets store oppgaver. Evnen til å finne en balanse mellom miljøhensyn og energibehov blir avgjørende for at utbyggingen kan skje så raskt og omfattende at klimaendringene kan svekkes tidsnok til å nå målsettingene i klimapolitikken.

Olje- og energidepartementet ble opprettet i 1978, nedlagt i 1993 og gjenopprettet i 1997. I perioden 1993–1997 var departementets funksjoner ivaretatt av Nærings- og energidepartementet.

For oversikt over statsråder i Olje- og energidepartementet, se artikkelen statsråder i Norge.

• Equinor
• Norsk oljehistorie
• striden om oljeboring i nord

• Olje- og energidepartementet

• Austvik, Ole Gunnar: Staten som petroleumsentreprenør. Tidsskrift for samfunnsforskning. 02/2007
• Olsen, Johan P.: Petroleum og politikk – det representative demokratiets møte med oljealderen. Oslo: TANO 1989.