Emine Sevgi Özdamar

Sitt gjennombrudd som forfatter fikk Özdamar med romanen Das Leben ist eine Karawanserei/hat zwei Türen/aus einer kam ich rein/aus der anderen ging ich raus (1992, norsk oversettelse 1995 under tittelen Livet er et karavanserai – Har to dører – Gjennom én kom jeg inn – Av den andre gikk jeg ut). Handlingen utspiller seg i tidsspennet mellom jeg-fortellerens fødsel i Tyrkia og hennes migrasjon til Vest-Tyskland. Tyrkia og Vest-Tyskland blir dermed framstilt som de to dørene i den unge jeg-fortellerens liv: Der hun startet livet (kom inn) og der hun forlot Tyrkia (gikk ut). Barndoms- og oppvekstskildringen framstilles gjennom barnets perspektiv og gir et levende innblikk både i familiestrukturer, tradisjoner og moderne storbyliv.

Også Die Brücke vom Goldenen Horn (1998) viser hvordan den politiske utviklingen – både i Tyrkia og i Vest-Tyskland – preger livet til hovedpersonen, som også her er en kvinnelig jeg-forteller. Romanen består av to deler. I første del er handlingen lagt til Vest-Berlin i 1966, i neste del til Tyrkia noen år senere. Stasjonene hovedpersonen gjennomgår – som arbeider i Vest-Berlin på 1960-tallet, som teaterstudent i Tyrkia – har mange likhetstrekk med forfatterens egen biografi.

Seltsame Sterne starren zur Erde. Wedding – Pankow 1976/77 (2001) har en annen form enn de to første romanene. Her bruker forfatteren blant annet sine egne dagbokopptegnelser fra tidsrommet 1976 til 1978 samt en rekke skisser, noe som gir teksten et autentisk preg. Handlingen utspiller seg både i Vest- og i Øst-Berlin: Hovedpersonen bor i Vest-Berlin, men arbeider på teatret Volksbühne i Øst-Berlin. Kontrastene mellom vest og øst, slik de var på 1960- og 1970-tallet, kommer dermed tydelig fram i boka. Disse erfaringene – og refleksjonene som de utløste – videreutvikles i Ein von Schatten begrenzter Raum (2022).

Das Leben ist eine Karawanserei, Die Brücke vom Goldenen Horn og Seltsame Sterne starren zur Erde kan leses som en fragmentarisk trilogi. I 2006 kom de tre bøkene for første gang ut i en samlet utgave under tittelen Sonne auf halbem Weg. Die Istanbul-Berlin-Trilogie.

I det omfattende prosaverket (nesten 800 sider) Ein von Schatten begrentzer Raum samler Özdamar mange av trådene fra de tidligere romanene. Det selvbiografiske trår her tydeligere fram. Den historiske rammen strekker seg fra 1971, da det skjedde et militærkupp i Tyrkia, til i dag. Som så mange andre kunstnere og intellektuelle forlater hovedpersonen Tyrkia og slår seg ned først i Vest-Tyskland, senere følger en rekke stasjoner i Europa, ikke minst Paris og Avignon, før hun til slutt kommer tilbake til Berlin. Den politiske utviklingen i Tyrkia og Europa de siste femti årene er den historiske rammen rundt romanhandlingen, som utspiller seg i et kreativt kunstnermiljø på tvers av politiske grenser. Ein von Schatten begrentzer Raum er en selvbiografisk kunstnerroman, hvor hovedpersonens utvikling som skuespiller, regissør, tegner og forfatter følges gjennom flere tiår. Romanen gir samtidig et unikt innblikk i sentrale kapitler i nyere teaterhistorie og tyskspråklig litteratur i samme tidsrom, og hvordan ulike aktører har inspirert og preget forfatteren selv.

Özdamar har gitt ut to samlinger med fortellinger: Mutterzunge (1990), som var hennes første prosapublikasjon, og Der Hof im Spiegel (2001). I Mutterzunge utforskes identitetsdiskurser knyttet til migrasjon: Hva er egentlig «hjemme», hvilket språk er «morsmål» når man bor i et annet land og knapt nok mer bruker det første språket man lærte, og hvem bestemmer hvem man er?

Özdamar har skrevet flere teaterstykker. I 1982 skrev hun et oppdragsverk fra Claus Paymann, komedien Karagöz in Alamania, som hun selv førte regi på da det ble uroppført på Schauspiel Frankfurt i 1986. Blant hennes senere stykker er Keloğlan in Alamania, die Versöhnung von Schwein und Lamm(1991) og Perikizi. Ein Traumspiel(2010).