Beneš-dekretene er samlebetegnelsen for de 143 forordningene som den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen fattet under Den andre verdenskrig og fram til den midlertidige nasjonalforsamlingen trådte sammen i oktober 1945. Dekretene ble formelt godkjent av den provisoriske Nasjonalforsamlingen i mars 1946.

I ettertid brukes benevnelsen Beneš-dekretene først og fremst om de forordningene som ble utstedt i 1945 og som omhandler opphevelse av statsborgerskap og deportasjon av etniske tyskere og ungarere og konfiskeringen av eiendommene deres. Tyskere og ungarere utgjorde henholdsvis om lag 22 og 4,5 prosent av befolkningen, men utgjorde flertallet i Bøhmens grenseregioner (Sudetenland) og ved Donaus venstre bredd.

De mest omstridte dekretene er nr. 5/1945, 12/1945, 33/1945 og 71/1945. De er omstridte fordi de blander sammen oppgjøret med landsforrædere og medløpere fra Den andre verdenskrig på den ene siden og medlemmer av visse etniske grupper på den andre. Medborgere med tysk eller ungarsk etnisk tilhørighet ble straffet på kollektivt (etnisk) grunnlag og ikke på grunnlag av hvordan de hadde handlet. Det juridiske prinsippet om at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, ble dermed brutt. Man hadde heller ikke anledning til å føre saken sin for en uavhengig domstol. Det var imidlertid mulig å slippe konfiskering og deportasjon om man kunne bevise at man hadde deltatt aktivt i motstandsarbeid. Lokale femmannskomiteer ble opprettet for å vurdere slike saker.

Beneš-dekretene fra 1945 baserte seg på Košice-programmet fra april 1945, prinsipperklæringen til den midlertidige tsjekkoslovakiske regjeringen. Her het det i kapittel 8 at alle «tsjekkoslovakiske borgere tilhørende den tyske og ungarske minoriteten» vil bli fratatt sitt statsborgerskap unntatt i de tilfellene der de aktivt hadde satt seg i mot «Henlein og ungarsk irredentisme» og blitt fengslet eller sendt i konsentrasjonsleir for det. Også de tsjekkoslovakiske tyskerne og ungarerne som hadde flyktet og fortsatt å slåss for republikken i eksil, skulle i følge Košice-programmet få beholde statsborgerskapet. 

Beneš-dekretene var også i tråd med Potsdamavtalen om okkupasjonen og gjenoppbyggingen av Tyskland fra august 1945. Denne inneholdt et punkt 12 om «ordnet overflytting av tysk befolkning» fra Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia. Potsdamavtalen nevnte imidlertid ikke tvangsflytting av den ungarske minoriteten i Tsjekkoslovakia.

Innen 1947 hadde 2,9 millioner tsjekkoslovakiske medborgere av tysk nasjonalitet mistet statsborgerskapet og forlot republikken under tvang. Om lag 220 000 tyskere ble igjen i Tsjekkoslovakia, for det meste aktive anti-fascister, folk som var gift med tsjekkere eller slovaker og tyskere med særlig viktig fagkunnskap.

De allierte hadde opprinnelig støttet ideen om tvangsdeportasjon av ungarere, men USA og Storbritannia – men ikke Sovjetunionen – endret standpunkt når krigen var over. I stedet for deportasjon av ungarere, ble det iverksatt en «folkeutveksling» mellom Ungarn og den slovakiske delen av Tsjekkoslovakia. Etniske slovaker fra Ungarn dro frivillig mens etniske ungarere fra Slovakia for det meste dro under tvang.

Edvard Beneš var president i Tsjekkoslovakia i periodene 1935–1938 og 1940–1948. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

7. mars skrev Jan Peter Pospisil

Uten Potsdamavtalen - ingen utvisning.
Det står ikke ett ord om utvisning i Benes-dekretene.

Det var kun De Allierte Seierherrene som kunne treffe en så omfattende beslutning som forflytning og plassering av tyske statsborgere til de forskjellige okkupasjonssonene i Tyskland. Benes-dekretene hadde ingen slik myndighet og befattet seg følgelig ikke med spørsmålet om utvisningen av sudettyskerne fra de tsjekkiske kronlandene. Den avgjørelsen ble tatt ved de alliertes konferanse i Potsdam, 1945.

I 1996 bekreftet de allierte Potsdamavtalen.
Den amerikanske regjeringen uttalte: Potsdamavtalen var basert på internasjonal lov og er senere ofte blitt henvist til i forskjellige multilaterale og bilaterale sammenhenger ...
Potsdamavtalen er en historisk kjensgjerning og USA er trygg på at ingen vil stille spørsmål om dens gyldighet.

Referanser:
http://www.mzv.cz/berlin/de/informationen_uber_tschechien/bilaterale_beziehungen/kriegs_und_nachkriegsfolgen.html
http://www.mzv.cz/file/14024/Dekrety_angl.doc [Decrees of the President of the Republic, page 6]
http://www.germanhistorydocs.ghi-dc.org/docpage.cfm?docpage_id=2985 [Potsdam Agreement 1945]
http://sreview.soc.cas.cz/uploads/12eaa8ddb3d82e1e9c8ebee2c78660d26975a5ca_415_149KUNST.pdf [Institute for International Studies, Charles University, Prague, page 165]

1. april skrev Jan Peter Pospisil

Var den allierte avgjørelsen om utvisning basert på internasjonal lov?
Og hva var årsaken til utvisningen?
Mange hilsner.

23. april skrev Jan Peter Pospisil

For ordens skyld (siden ingen svarer):
1. Opphevelsen av statsborgerskapet kom etter den allierte avgjørelsen i Potsdam (rekkefølgen er viktig) om utvisning av tyskere fra Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, og gjaldt hovedsakelig de av sudettyskerne som tok tysk statsborgerskap under krigen.
2. Det står ikke ett ord om deportasjon i Benes-dekretene, den avgjørelsen ble tatt under Potsdamkonferansen og står klart og tydelig der. Den gjaldt alle tyskere (var kollektivt), men fulgte internasjonal lov.
3. Konfiskeringen var i overensstemmelse med Potsdamavtalen og Parisavtalen fra 1945. Nederland, Belgia, Luxemburg og Danmark vedtok liknende bestemmelser.
4. Alle Benesdekretene hadde unntak for de av sudettyskerne som hadde vært lojale mot den Tsjekkoslovakiske stat eller lidd under den tyske okkupasjonen. Flere hundre tusen sudettyskere ble værende i landet, så den kan ikke ha vært kollektiv.
5. Uten Potsdamavtalen - ingen utvisning.
Mange hilsner.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.