Beneš-dekretene

Edvard Beneš var president i Tsjekkoslovakia i periodene 1935–1938 og 1940–1948.
Av /Library of Congress (Office of War Information).

Artikkelstart

Beneš-dekretene er samlebetegnelsen for de 143 forordningene som den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen fattet under andre verdenskrig og fram til den midlertidige nasjonalforsamlingen trådte sammen i oktober 1945. Dekretene ble formelt godkjent av den provisoriske nasjonalforsamlingen i mars 1946. Den egentlige betegnelsen var «president-dekretene».

Faktaboks

Etymologi

etter Edvard Beneš, som var president i Tsjekkoslovakia i periodene 1935–1938 og 1940–1948.

Også kjent som

President-dekretene

I ettertid brukes benevnelsen Beneš-dekretene først og fremst om de 13 forordningene som ble utstedt i 1945, og som omhandler tiltakene mot innbyggere av tysk og ungarsk etnisitet i Tsjekkoslovakia. Tyskere og ungarere utgjorde henholdsvis om lag 22 og 4,5 prosent av befolkningen i Tsjekkoslovakia, men utgjorde flertallet i Bøhmens grenseregioner (Sudetenland) og ved Donaus venstre bredd.

Noen av de viktigste dekretene var:

  • Dekret nummer 5 fra 19. mai 1945 innebar de facto ekspropriering av etniske tyskere og ungarere.
  • Dekret nummer 12 fra 21. juni 1945 innebar inndragelse av jordbrukseiendom fra tyskere og ungarere uavhengig av deres statsborgerskap, og uten kompensasjon. Mange tyske og ungarske medborgere i den tsjekkoslovakiske republikken hadde tatt tysk og ungarsk statsborgerskap under okkupasjonen.
  • Grunnlovsdekret nummer 33 fra 2. august 1945 fratok alle tyske og ungarske innbyggere med tsjekkoslovakisk statsborgerskap dette. Unntatt var de som «aldri hadde gjort det tsjekkiske og slovakiske folk noe vondt og som aktivt hadde deltatt i deres kamp for frihet eller som hadde lidd under nazistisk og fascistisk terror». Lokale femmannskomiteer ble opprettet for å vurdere slike saker.

Andre dekreter sommeren og høsten 1945 innebar konfiskering av bankkonti og verdisaker samt tvangsarbeid for å bøte på krigsskader.

Man hadde ikke anledning til å føre saken sin for en uavhengig domstol.

Danmark, Nederland, Belgia, Polen, Ungarn og andre okkuperte land fulgte samme praksis. Konfiskeringen og utvisningen var i tråd med internasjonale avtaler.

Ofte brukes begrepet Beneš-dekretene om deportasjonen av etniske tyskere, men selve deportasjonen omtales ikke i dekretene. Dette ble ansett som unødvendig ettersom «overflytningen» av tyskere allerede inngikk i Potsdamavtalen om okkupasjonen og gjenoppbyggingen av Tyskland fra august 1945. Denne inneholdt et punkt 12 om «ordnet overflytting av tysk befolkning» fra Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia. Potsdamavtalen nevnte imidlertid ikke tvangsflytting av den ungarske minoriteten i Tsjekkoslovakia. De allierte hadde opprinnelig støttet ideen om tvangsdeportasjon av ungarere, men USA og Storbritannia – men ikke Sovjetunionen – endret standpunkt når krigen var over. I stedet for deportasjon av ungarere ble det iverksatt en «folkeutveksling» mellom Ungarn og den slovakiske delen av Tsjekkoslovakia. Etniske slovaker fra Ungarn dro frivillig, mens etniske ungarere fra Slovakia for det meste dro under tvang.

Den britiske regjeringen hadde alt gitt sitt samtykke til forflytningen av sudettyskerne i august 1942. USAs president Franklin D. Roosevelt sluttet seg til forflytningspolitikken i juni 1943. Sovjetunionen ga sitt prinsipielle samtykke til forflytningen i en erklæring den 5. juni 1943.

Beneš-dekretene fra 1945 baserte seg på Košice-programmet fra april 1945, prinsipperklæringen til den midlertidige tsjekkoslovakiske regjeringen. Her het det i kapittel 8 at alle «tsjekkoslovakiske borgere tilhørende den tyske og ungarske minoriteten» vil bli fratatt sitt statsborgerskap unntatt i de tilfellene der de aktivt hadde satt seg i mot «Henlein og ungarsk irredentisme» eller blitt fengslet eller sendt i konsentrasjonsleir for det. Også de tsjekkoslovakiske tyskerne og ungarerne som hadde flyktet og fortsatt å slåss for republikken i eksil, skulle i følge Košice-programmet få beholde statsborgerskapet.

Innen 1947 hadde 2,9 millioner tsjekkoslovakiske medborgere av tysk nasjonalitet og med tysk statsborgerskap mistet sitt tsjekkoslovakiske statsborgerskap og forlatt republikken under tvang. Om lag 220 000 tyskere ble igjen i Tsjekkoslovakia, for det meste aktive anti-fascister, folk som var gift med tsjekkere eller slovaker, og tyskere med særlig viktig fagkunnskap.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (6)

skrev Jan Peter Pospisil

Uten Potsdamavtalen - ingen utvisning. Det står ikke ett ord om utvisning i Benes-dekretene. Det var kun De Allierte Seierherrene som kunne treffe en så omfattende beslutning som forflytning og plassering av tyske statsborgere til de forskjellige okkupasjonssonene i Tyskland. Benes-dekretene hadde ingen slik myndighet og befattet seg følgelig ikke med spørsmålet om utvisningen av sudettyskerne fra de tsjekkiske kronlandene. Den avgjørelsen ble tatt ved de alliertes konferanse i Potsdam, 1945. I 1996 bekreftet de allierte Potsdamavtalen. Den amerikanske regjeringen uttalte: Potsdamavtalen var basert på internasjonal lov og er senere ofte blitt henvist til i forskjellige multilaterale og bilaterale sammenhenger ... Potsdamavtalen er en historisk kjensgjerning og USA er trygg på at ingen vil stille spørsmål om dens gyldighet. Referanser: http://www.mzv.cz/berlin/de/informationen_uber_tschechien/bilaterale_beziehungen/kriegs_und_nachkriegsfolgen.html http://www.mzv.cz/file/14024/Dekrety_angl.doc [Decrees of the President of the Republic, page 6] http://www.germanhistorydocs.ghi-dc.org/docpage.cfm?docpage_id=2985 [Potsdam Agreement 1945] http://sreview.soc.cas.cz/uploads/12eaa8ddb3d82e1e9c8ebee2c78660d26975a5ca_415_149KUNST.pdf [Institute for International Studies, Charles University, Prague, page 165]

skrev Jan Peter Pospisil

Var den allierte avgjørelsen om utvisning basert på internasjonal lov? Og hva var årsaken til utvisningen? Mange hilsner.

skrev Jan Peter Pospisil

For ordens skyld (siden ingen svarer): 1. Opphevelsen av statsborgerskapet kom etter den allierte avgjørelsen i Potsdam (rekkefølgen er viktig) om utvisning av tyskere fra Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, og gjaldt hovedsakelig de av sudettyskerne som tok tysk statsborgerskap under krigen. 2. Det står ikke ett ord om deportasjon i Benes-dekretene, den avgjørelsen ble tatt under Potsdamkonferansen og står klart og tydelig der. Den gjaldt alle tyskere (var kollektivt), men fulgte internasjonal lov. 3. Konfiskeringen var i overensstemmelse med Potsdamavtalen og Parisavtalen fra 1945. Nederland, Belgia, Luxemburg og Danmark vedtok liknende bestemmelser. 4. Alle Benesdekretene hadde unntak for de av sudettyskerne som hadde vært lojale mot den Tsjekkoslovakiske stat eller lidd under den tyske okkupasjonen. Flere hundre tusen sudettyskere ble værende i landet, så den kan ikke ha vært kollektiv. 5. Uten Potsdamavtalen - ingen utvisning. Mange hilsner.

svarte Ida Scott

Hei Jan Peter! Takk for dine innspill, og beklager at du ikke har fått svar på kommentarene dine før nå. Jeg har nå godkjent endringsforslaget ditt til artikkelen. For svar på spørsmålene dine henviser jeg til fagansvarlig Jørn Holm-Hansen. Vennlig hilsen Ida Scott redaktør

skrev Jan Peter Pospisil

Fagansvarlig for denne artikkelen trenerer dessverre foreslåtte endringer.

svarte Ida Scott

Hei, jeg har godkjent endringsforslaget ditt nå. Beklager at du måtte vente så lenge. Mvh Ida Scott, redaksjonen.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg