Økonomi og næringsliv i Sierra Leone

Sierra Leone er i utgangspunktet et av Afrikas økonomisk minst utviklede land, til tross for at landet er rikt på ressurser. Situasjonen forverret seg under borgerkrigen i 1990-årene, som hadde vidtrekkende negative følger for landets økonomi, og påførte alle deler av samfunnet store skader. Ikke minst ble mange fordrevet fra sine hjem, mange andre lemlestet for livet – og de materielle ødeleggelsene var likeledes omfattende. Store deler av produksjonslivet stanset opp i flere år, inklusiv store deler av matproduksjonen og gruveindustrien, som genererer inntekter i utenlandsk valuta. Allerede før krigen var Sierra Leone et av de sosialt og økonomisk minst utviklede land, med blant annet meget lav gjennomsnittlig forventet levealder. Under krigen ble landet av FN rangert som det økonomisk og sosialt minst utviklede land i verden. Etter krigens slutt i 2001 fikk økonomien en oppsving.

Sierra Leone har betydelige mineralforekomster, hvor særlig utvinning og eksport av av rutil (titaniumdioksyd), bauxitt og diamanter har vært viktig. Sierra Leone har verdens største forekomster av titaniumdioksyd. Rutil- og bauxitt-produksjonen stanset helt opp under krigen, mens utvinningen av diamanter fortsatte – som den viktigste finansieringskilde for opprørerne. I 1960- og 1970-årene var eksport av diamanter hovedinntektskilden for Sierra Leone; siden har mindre og mindre tilfalt statskassen etter hvert som mye av produksjonen, som dels er illegalt utvunnet, er blitt smuglet ut av landet. En rapport fra 2000 anklaget særlig Liberia og Elfenbenskysten for å være transittland for store mengder diamanter fra Sierra Leone. En FN-embargo mot rådiamanter fra Sierra Leone ble iverksatt i 2000–2003.

Det utvinnes også noe gull og salt. Den tidligere så viktige jernmalmutvinningen ble nedlagt i 1985. Det er påvist forekomster av råolje utenfor kysten.

Sierra Leone er fruktbart, og 60 prosent av befolkningen er sysselsatt i jordbruket, som vesentlig drives som småbruk med lav mekaniseringsgrad. Det produseres hovedsakelig for eget og lokalt forbruk. Den viktigste matgrøden er ris, dernest hirse og durra. Det dyrkes også mais, bananer, søtpotet med mer. Produksjonen dekker ikke det innenlandske behovet. Kaffe, kakao, palmekjerner og piassava dyrkes for eksport, men eksportproduksjonen stanset opp under krigen, som også førte til at mange bønder ble tvunget bort fra sine gårder. Kveghold er viktig, særlig i nord. Ellers holdes sauer, geiter og fjærkre.

Nær 30 prosent av totalarealet er skog, og mesteparten av avvirkningen går til brensel. Kommersiell utnytting av skogene hindres av mangelfull samferdsel.

Fiskeforekomstene i havet er heller ikke fullt ut utnyttet, og det nasjonale fisket utføres av håndverksfiskere. Utenlandske trålere har gjennom mange år fisket på lisens og det har vært et ikke ubetydelig tyvfiske, med overbeskatning som resultat. Også fiskeriene har lidd under borgerkrigen. To tredjedeler av fangstene tas utenfor kysten, en tredjedel i ferskvann.

Sierra Leones industrisektor er lite utviklet, og i hovedsak basert på foredling av produkter fra jordbruket – for lokalt konsum. Mye av industrien ble ødelagt under borgerkrigen.

Mineraler står tradisjonelt for størstedelen av landets eksportinntekter, men utvinning og legal eksport opphørte praktisk talt i andre halvdel av 1990-årene på grunn av krigen; før den startet opp igjen rundt 2000. Rutil er viktigste eksportprodukt. For øvrig eksporteres diamanter, kaffe og kakao. Sierra Leone har tradisjonelt store underskudd på handelsbalansen, og er avhengig av utenlandsk bistand.

Landets infrastruktur er dårlig utbygd. Det finnes omkring 11 300 kilometer veier, mest i kystområdene. Kun en mindre del har fast dekke. Den historisk viktige smalsporede jernbanen Freetown–Pendembu ble nedlagt i 1967, de øvrige 1974 og 1985. Freetown har en fin naturhavn og internasjonal lufthavn i Lungi i nordøst. Mye av samferdselsnettet forfalt under krigen.

• Sierra Leone
• Sierra Leones befolkning
• Sierra Leones historie