Arkeologiske funn viser at det moderne Sierra Leone har vært bebodd i flere tusen år, både med fast tilhold av enkelte folkeslag, og sporadisk tilvandring av andre.

Da kysten ble kjent i Europa gjennom portugisiske sjøfarere i 1460-årene, bestod området av en rekke selvstendige, og for det meste små, kongedømmer som Bollum, Loko, Buore og Sherbro. Næringsveiene var jakt og fiske, jordbruk og husdyrhold.

På 700-tallet strakte den trans-sahariske handelen seg ned til Sierra Leone, og salt ble kjøpt for gull og kolanøtter. Samtidig ble islam brakt til landet. Først med portugisernes ankomst ble landet trukket med i noen vesentlig handelsvirksomhet. Portugiserne etablerte handelsstasjoner, og på 1600-tallet deltok Sierra Leone i den omfattende slavehandelen i Vest-Afrika. Portugiserne ga området navnet Serra Lyoa, senere endret til dagens navn.

På 1700-tallet etablerte britiske handelsmenn seg langs kysten, vesentlig ved den senere hovedstad Freetown, og fikk konsesjon for å opprette handelsstasjoner. I 1787 kjøpte britene opp et landområde til bruk for frigitte slaver, parallelt til et tilsvarende amerikansk tiltak i nabolandet Liberia.

De første ble brakt til halvøya ved det senere Freetown 1787 og 1792. Slavene kom først fra Nord-Amerika, så fra Jamaica, senere fra slaveskip som ble stanset av den britiske marine i afrikanske farvann etter at Storbritannia hadde opphevet slaveriet i 1807. Området ble derav kalt Freetown, og det ble grunnlagt flere mindre bosettinger, som Waterloo, Hastings og Leicester.

Etter å ha vært styrt av et privat selskap, ble Freetown britisk kronkoloni i 1808 og brukt som base i kampen mot slavehandelen. Den franske marine angrep Sierra Leone i 1794. Frem til 1864, da det siste slaveskipet ble oppbrakt, ble over 50 000 såkalte «recaptives» satt i land og frigitt i Freetown. De frigitte slavene og deres etterkommere, fra en rekke folkeslag og språkgrupper over hele Vest-Afrika, utviklet en egen kultur og eget språk: kreol, eller krio som det er spesifikt kjent som i Sierra Leone.

Denne gruppen hadde relativt høy utdanning, blant annet fra det kjente Fourah Bay College (etablert 1827), og utgjorde et vestafrikansk elite. De ble brukt som tjenestemenn i britiske kolonier i hele Vest-Afrika og etablerte seg som handelsmenn, både i Sierra Leone og regionen for øvrig.

I 1896 ble også innlandet lagt under britisk styre som et protektorat, formelt styrt separat av kronkolonien Freetown. I 1898 ble et opprør mot det britiske styrets innføring av skatt slått ned. I motsetning til i Freetown, fremmet ikke britene utdanning og annen utvikling i protektoratet. I flere perioder på 1800-tallet ble den britiske kolonien Gullkysten (Ghana) styrt fra Sierra Leone. I 1951 ble det britiske protektoratet Sierra Leone slått sammen med kolonien Freetown. Tjenestemenn fra Sierra Leone ble kjent med utviklingen i andre britisk-kontrollerte territorier, blant annet India og Sør-Afrika, og politisk bevissthet vokste frem.

I 1920 ble National Council of British West Africa stiftet. Etter 1945 ble det innført konstitusjonelle reformer og indre selvstyre, og den lovgivende forsamling etablert 1924 ble erstattet av et representanthus 1957.

Sierra Leone ble erklært som en selvstendig stat 27. april 1961. Sir Milton Margai, lederen for Sierra Leone People's Party (SLPP), var statsminister siden 1958. Da han døde 1964 ble han etterfulgt av broren Albert Margai. Ved valget 1962 oppnådde SLPP nytt flertall; i 1967 vant opposisjonspartiet All People's Congress (APC), ledet av Siaka Stevens. Et militærkupp forhindret ham fra å ta over makten, og første etter et nytt kupp i 1968 ble han innsatt.

1970-årene var preget av politisk uro, med kupp- og drapsforsøk mot Stevens, og flere ganger ble unntakstilstand innført. I 1971 ble landet republikk, med Siaka Stevens som president. I 1978 ble APC gjort til landets eneste tillatte parti etter en grunnlovsendring. Stevens gikk av 1985, og hans håndplukkede etterfølger, forsvarssjef, general Joseph Saidu Momoh, overtok.

Rundt 1990 var det et økende press for demokratisering, og 1991 ble det vedtatt en ny grunnlov som tillot fri partidannelse. Før flerpartivalg kunne avholdes kom et nytt militærkupp 1992, gjennomført av en gruppe yngre offiserer som avsatte president Momoh. Kaptein Valentine Strasser ble innsatt som nytt statsoverhode, og leder for det nye styringsrådet (National Provisional Ruling Council, NPRC). I 1993 ble unntakstilstanden opphevet; politiske partier ble igjen tillatt 1995.

Før planlagte valg i 1996 ble Strasser avsatt i et palasskupp og erstattet av brigadegeneral Julius Maada Bio. Demokratiprosessen stanset dog ikke, og parlamentsvalg ble avholdt i en situasjon med utstrakt voldsbruk, der RUF søkte å true folk fra å delta. SLPP ble største parti, og partiets kandidat Ahmad Tejan Kabbah vant presidentvalget. Militærjuntaen overga makten til den sivile ledelsen.

Kabbah ble avsatt i et nytt kupp 1997, da en gruppe offiserer, ledet av major Johnny Paul Koroma, grep makten og dannet en junta, Armed Forces Revolutionaly Council (AFRC), med Koroma som formann og statssjef. President Kabbah dro i eksil til nabolandet Guinea. Det kom til kamper mellom kuppmakerne og nigerianske militære styrker stasjonert i Sierra Leone, og militære enheter fra Ghana ble sendt til landet i et forsøk på å tvinge Koroma til å gi makten tilbake til landets valgte sivile ledelse.

En fransk militæroperasjon evakuerte utenlandske borgere. Den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS iverksatte økonomiske sanksjoner mot militærjuntaen, med støtte fra FN og Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU).

Opprørsgruppen Revolutionary United Front (RUF) startet sin virksomhet i det østlige Sierra Leone i 1991, etter at ha gått inn fra nabolandet Liberia der den hadde etablert seg i ly av borgerkrigen der. RUF ble startet av en tidligere regjeringssoldat, Foday Sankoh, som hevdet å ville bekjempe den sentrale eliten og dens maktmisbruk. Sankoh hadde nær forbindelse med den liberianske opprørsgruppen NPFL, ledet av Charles Taylor.

RUF ble fryktet i hjemland og beryktet i utlandet for sin voldsutøvelse mot sivilbefolkningen da den tok kontroll over landsbyer og landområder øst og sørøst i landet. Utstrakt bruk av tortur – blant annet amputasjoner og voldtekt – ble tatt i bruk. Kampene mellom RUF og regjeringsstyrkene fortsatte gjennom 1990-årene og dreide seg blant annet om kontroll over diamantgruvene; illegal eksport av diamanter var RUFs primære inntektskilde. FN innførte for en periode sanksjoner mot omsetning av sierraleonske diamanter.

Handelen med såkalte 'blood diamonds' fra Sierra Leone (og Liberia) førte til et internasjonalt arbeid (Kimberly-prosessen) med krav om sporbarhet og systemer for sertifisering av diamanters opprinnelse. Kampene spredde seg til store deler av landet, og nærmere en million mennesker ble fordrevet fra sine hjem. De fleste som flyktet ut av landet søkte tilflukt i Guinea, andre i Liberia.

Borgerkrigen utviklet seg til en humanitær krise i Sierra Leone, og til store belastninger på nabolandene som tok imot store antall flyktninger. Samtidig var det frykt for at krigen ville kunne få regionale implikasjoner, særlig i forhold til krigen i Liberia og senere uro i Guinea. Både ECOWAS, OAU og FN, såvel som enkeltstater, engasjerte seg i forsøk på å bilegge borgerkrigen, som pågikk gjennom 1990-tallet, parallelt med politiske prosesser med valg og flere kupp i Sierra Leone.

ECOWAS satte 1991 inn en fredsstyrke i Sierra Leone, ECOWAS Cease-Fire Monitoring Group (ECOMOG), først som en innsatsstyrke vesentlig bemannet med nigerianske soldater og i hovedsak finansiert av Nigeria - med utspring i en militær samarbeidsavtale mellom de to land. Den sierraleonske regjering engasjerte det sørafrikanske sikkerhetsselskapet Executive Outcome til å bistå i trening av sine styrker. FNs sikkerhetsråd vedtok 1997 å innføre en olje- og våpenembargo mot Sierra Leone, og autoriserte ECOWAS gjennom ECOMOG til å følge den opp. I 2000 ble denne supplert med forbud mot illegal eksport av diamanter, som var med på å finansiere krigen. Eksporten ble forbudt i 2001, samtidig som våpenembargoen ble skjerpet.

Høsten 1996 ble det inngått en fredsavtale mellom regjeringen og RUF i Abidjan, Elfenbenskysten. Etter militærkuppet som 1997 brakte Paul Koroma til makten, ble det dannet en regjering der også representanter fra RUF var med, og soldater fra RUF ble tatt inn i en ny regjeringsstyrke. En våpenhvile inngått mellom ECOWAS og AFRC i Conakry høsten 1997 åpnet for innsetting av FN-observatører. AFRC gikk også med å gjeninnsette president Kabbahs regjering, men oppfylte ikke sine forpliktelser.

Etter harde kamper inntok ECOMOG-styrker Freetown i februar 1998, og fordrev militærjunaten og RUF fra byen; Kabbah ble gjeninsatt. Styrker fra AFRC/RUF gjeninntok Freetown i januar 1999; flere hundre ECOMOG-soldater ble drept i kamper, og opprørerne trappet opp sine overgrep mot sivilbefolkningen, som inkluderte bortføring av barn. En ny fredsavtale inngått i Lomé, Togo, juli 1999 ble kritisert fordi den ga RUF regjeringsdeltakelse, samt opprørssoldater amnesti for krigsforbrytelser.

FNs sikkerhetsråd vedtok i 1998 å opprette en observatørstyrke ved siden av ECOMOG: United Nations Observer Mission in Sierra Leone (UNOMSIL) med en oppsetting på inntil 70 observatører.  Som følge av kampene i hovedstaden i januar 1999 ble disse evakuert, og FN besluttet å sette inn en militær styrke i dens sted: United Nations Mission in Sierra Leone (UNAMSIL) – satt inn fra november. Begge FN-operasjonen hadde et mindre innslag av norske offiserer (observatører). UNAMSIL tok i april over oppdraget til ECOMOG, som ble oppløst; deler av den vestafrikanske styrken gikk inn i FN-styrken. UNAMSIL kom i konflikt med RUF, som tok nærmere 500 FN-soldater som gisler, hvorav én nordmann. Flere FN-soldater ble mishandlet; noen myrdet.

Storbritannia satte mai 2000 inn en militær styrke i Sierra Leone, i Operation Palliser: først og fremst for å evakuere og britiske og andre vestlige borgere, dernest for å bidra til å bedre sikkerhetssituasjonen i Freetown og omegn. RUF-lederen Sankoh ble anholdt i mai 2000, en ny fredsavtale inngått i Abuja, Nigeria i november og borgerkrigen formelt avsluttet 2001. Den FN-ledede avvæpningen ble fullført først 2004. FN-styrken UNAMSIL avsluttet sitt oppdrag i 2005 og ble erstattet av en sivil FN-operasjon, United Nations Integrated Office in Sierra Leone (UNIOSIL) fra 2006.

RUF etablerte Revolutionary United Front Party (RUFP) foran valgene 2002, men ble uten representasjon. SLPP fikk klart flertall. Kabbah ble valgt til president og innsatt på ny. En sannhets- og forsoningskommisjon, nedsatt som ledd i den politiske prosessen etter krigen, avga sin rapport 2005. Parlament- og presidentvalg 2007 ble vunnet av APC og dets presidentkandidat Ernest Bai Koroma.

Valget ble av observatører kjent i sin orden, og var en bekreftelse på den positive utviklingen i landet etter borgerkrigen. Mens valget i 2002 ble arrangert av FN under beskyttelse av FN-styrken, ble det i 2007 avholdt av en nasjonal valgkommisjon. Ikke desto mindre kom det til spredte voldsepisoder i kjølvannet av valget, rettet mot representanter for det avgåtte regimet.

En særskilt domstol ble opprettet 2002, med støtte fra FN og med både nasjonale og internasjonale dommere, for å gjennomføre et rettsoppgjør etter krigen som er anslått å ha krevd 50 000 liv. Flere sentrale medlemmer av RUF ble tiltalt 2003, blant dem Foday Sankoh. Liberias tidligere president Charles Taylor ble anklaget og utlevert fra Nigeria i 2006. Sankoh døde i fengsel i 2003, før rettssaken mot ham kom opp. Domstolen avsa sine første kjennelser i 2007, da tre av de hovedtiltalte ble kjent skyldige i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, deriblant rekruttering av barnesoldater og mord.

Saken mot Taylor ble av hensyn til forholdet mellom Sierra Leone og Liberia flyttet til Haag, etter at spesialdomstolen avviklet sitt virke i 2009. FNs sikkerhetsråd opphevet i 2010 de sist gjenværende sanksjoner mot Sierra Leone: en våpenembargo og reiseforbud for opprørere.

Sierra Leone har spilt en aktiv rolle i regionalt og kontinentalt samarbeid, blant annet gjennom samarbeidsorganisasjonene De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) og Mano River Union. I 1990-årene var landets forhold til nabolandene sterkt preget av krigen, som involverte flere stater i regionen, først og fremst Liberia.

Opprørsgrupper i Liberia ble anklaget for å operere i og fra Sierra Leone, samt å støtte den sierraleonske RUF-geriljaen. Også en opprørsgruppe fra Guinea opprettet baser langs grensen, til dels inne i Sierra Leone, mens flere medlemmer av ECOWAS sendte soldater til fredsstyrken ECOMOG, fremfor alt Nigeria. Ved siden av Liberia støttet både Burkina Faso og Libya opprørerne. Sierra Leone har opprettholdt nære forbindelser med den tidligere kolonimakten Storbritannia, som er en betydelig bistandsgiver.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.