den offentlige belysning av gater og plasser i byer og bymessige strøk. Foruten vanlige gassfylte glødelamper brukes i stor utstrekning kvikksølvdamplamper, lavtrykksnatriumlamper, lysrør og høytrykksnatriumslamper, som gir et stort lysutbytte per watt.
Historikk
Gatebelysning fantes allerede i antikkens Rom i form av oljelamper ved husportene. Det drøyde til 1300-tallet før oljelamper begynte å bli vanlig i middelalderens Europa. Ordnet gatelys ble for europeiske byer innført: Paris 1667, Amsterdam 1669, Haag 1678, Hamburg 1675, Berlin 1682, København 1681, Wien 1687, London 1739.
I Norge var den første måte å belyse gatene på ved hornlykter, som borgerne ved offentlige påbud måtte stille i vinduene som vendte mot gatene (1524). De ble avløst av bek- og tjærefakler anbrakt ute i selve gaten (1558). På 1700-tallet bevilget bykassen i Oslo et beløp til anskaffelse av tranlamper, og det ble ansatt en egen lykteinspektør.
Bruken av petroleum satte fart i utviklingen av oljelykter. Anvendelse av steinkullgass til belysning resulterte i økt bruk av gatebelysning i byene som etter hvert fikk egne gassverk. Gasslyktene ble som regel anbrakt på fortauene langs kantsteinen. Gassbelysning ble innført i London 1814, Göteborg 1846, Oslo 1848, Stockholm 1853, København 1857.
Oppfinnelsen av den elektriske buelampen og senere glødelampen med stadig større lysstyrker, gav nye og store muligheter for utvikling av gatebelysning. I begynnelsen av 1900-tallet fortrengte det elektriske gatelyset etter hvert gasslysene.
Tenning og slokking av elektrisk gatelys foregikk opprinnelig for hånd. Etter hvert gikk man over til å bruke automatiske tidstrømbrytere som ble regulert en gang i uken. Senere kom automatisk tenning og slokking ved hjelp av fotoceller, som igjen ble avløst av sentral styring fra en gatelyssentral. I 1970-årene ble datateknikk tatt i bruk i overvåkingen av gatelyset.
Hammerfest var den første norske by som fikk elektrisk gatelys, etter en brann i 1890. Oslo var den første hovedstad i Europa som elektrifiserte gatelyset (1929).