kole

Kole, skål- eller skjeformet tranlampe av jern, kleberstein eller keramikk. Den vanlige typen av jern kan stikkes i veggen eller henges opp etter en krok. I skåla på kola ble helt tran (lyse), altså olje fremstilt av fiskelever. Spekk kunne også brukes. Som veke ble det fra gammelt av brukt margen av lyssiv (Juncus effusus), senere kom veker av lin eller hamp.

Kolene av kleberstein som er funnet ved utgravninger i byene, er formet som en tykk skål eller en stekepanne. De fleste koler av jern har en trekantet form som ender i en spiss, hvor veken ble plassert. Noen har også form som en firkant med tuter for veker i hjørnene. Koler med en langstrakt form som en båt med en hank i stevnene, synes å være svært gamle. Noen koler har to skåler i høyden. Den nederste skulle samle opp tran som fløt over fra den øverste. Det ble også laget koler med to skåler hvor helningen på den øverste kunne justeres slik at veken alltid fikk nok tran. To skåler hadde også de kolene som keramikerne i Trøndelag laget.

Det er funnet rester av noen antatte koler av jern fra vikingtiden, blant annet i Osebergskipet. De hadde en skål på toppen av en stikke, som kunne festes i golvet. I Magnus Lagabøtes bylov heter det: «Ild skal man ha i lykter eller koler av stein eller kobber».

Alt tyder på at kleberstein var et høyt verdsatt materiale for koler i middelalderen. Klebersteinen var lett å forme, og den ledet varmen godt, slik at brenselet ikke stivnet. Det er likevel koler av jern som dominerer i våre museer. Slike koler ble brukt langt ut på 1800-tallet. Det var de nye parafinlampene, som kom i bruk omkring 1870, som fortrengte kolene.

• Albert Steen, Med lys og lampe gjennom tidene. Oslo 1970.
• Fredrik B. Wallem, Lys og lysstel i norske kirker og hjem. Kristiania 1907.