Zlatni ljiljan
Zlatni ljiljan, «Den gylne lilje», er bosniakenes fremste symbol.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Bosniske muslimer
Bosniske muslimer i Zenica, under Bosnia-krigen i mai 1995. Samme år ble rundt 8000 bosniakiske gutter og menn ble massakrert av serbiske soldater i Srebrenica.
Av /NTB scanpix.

Bosniaker er betegnelsen på de innbyggerne i Bosnia-Hercegovina som på grunn av sin muslimske tro eller tradisjon ikke føler seg som kroater eller serbere. Den bosniske grunnloven slår fast at landet har tre «konstituerende folkeslag» – bosniaker, serbere og kroater.

Faktaboks

Uttale
bosnjˈaker
Også kjent som

bosnjaker

bosnisk bošnjaci

engelsk bosniaks, bosniacs

På de lokale språkene serbisk, kroatisk og bosnisk er betegnelsen 'Bošnjak. Bosniakene utgjorde ved siste folketelling (2013) 50,1 prosent av befolkningen i Bosnia-Hercegovina. I jugoslavisk nasjonalitetsstatistikk ble de omtalt som «muslimer», men betegnelsen bosniaker kom i bruk igjen i 1990-årene.

Bosnier og bosniak

Skal man betegne en innbygger i Bosnia og Hercegovina uten å peke på etnisk tilhørighet, bruker man 'bosnier' på norsk ('bosanac' på lokale språk). På norsk kan vi da skjelne mellom bosniak (eller bosnjak) for en muslimsk bosnier og bosnier som fellesbetegnelse for alle medborgere i staten Bosnia-Hercegovina.

Historie

Islam slår rot i Bosnia

Ottomanerne (tyrkerne) hadde kommet til Bosnia i 1463, bare ti år etter at de hadde inntatt Konstantinopel. Fra før av var befolkningen kristen, og både ortodoks og romersk-katolsk tro var representert. Adelen fikk beholde privilegiene etter 1463, og gikk over til islam. I tillegg ankom store mengder tyrkiske militære og embetsmenn til Bosnia. Ottomanerriket la stor vekt på Bosnia ettersom det var grenseprovins mot Østerrike og Venezia.

Det utviklet seg en muslimsk overklasse i Bosnia, som forble slavisk i språk. Skikker og levesett blant disse var islamsk-orientalsk høykultur. De såkalte beg (eller bey)-familiene ble kjent med og videredyrket impulser fra persisk og arabisk kultur. De skrev sitt eget slaviske språk med arabisk skrift. Bey er betegnelsen på en person fra den arvelige adelen, ellers høflighetsform, og finnes nå i enkelte slektsnavn (jevnfør Izetbegović). Bosniske muslimer fikk – i likhet med muslimske albanere lenger sør – høye stillinger i Ottomanerriket.

Sosial klasse

Konfesjon/nasjonalitet i Bosnia og Hercegovina var tett knyttet til sosial klasse. Dette er ikke ulikt forholdene andre steder i Øst- og Sentral-Europa. Så seint som på begynnelsen av 1900-tallet var forholdet mellom etnisitet/konfesjon og sosial klasse slik:

Konfesjon av alle av jordeierne av jordløse
muslimsk 32 % 91 %
ortodoks 43 % 74 %
katolsk 23 % 22 %

Kilde: Ivo Banac, The National Question in Yugoslavia, Ithaca: Cornell University Press, 1988, side 367

Andre halvdel av 1800-tallet ble preget av to utviklingstrekk: For det første ble utbyttingen av de kristne bøndene tilspisset. Også muslimske småbønder fantes, men alle godseierne var muslimer. For det andre gjorde den moderne nasjonalismen sitt inntog. Det var dermed ikke lenger nok å identifisere seg gjennom religiøs tilhørighet, eller sosial klasse. Nå var man i tillegg representant for en nasjon.

Bosnia i Østerrike-Ungarn

Omfattende opprør blant de fattige ortodokse bøndene i Øst-Hercegovina hadde utløst krig på hele Balkan i siste halvdel av 1870-tallet, og i 1878 kom det til fredsslutning, der Bosnia og Hercegovina kom under østerriksk-ungarsk administrasjon selv om landet formelt lå under Konstantinopel. De nye utenlandske makthaverne, under ledelse av ungareren Benjámin von Kállay, lot de muslimske jordeierne beholde jorda.

Før omkring 1850 hadde man ikke hatt noen egentlig etnisk identitet i Bosnia, til tross for at Bosnia som territorial enhet hadde eksistert siden middelalderen. Muslimene kalte seg Bošnjaci eller tyrkere , men «tyrker» i en betydning som ikke inneholdt noen etnisk eller språklig betydning, bare kulturell. Katolikkene kalte seg latinere eller kristne. De ortodokse kalte seg kristne eller vlacher.

Muslimene mellom serbisk og kroatisk nasjonsbygging

I siste halvdel av 1800-tallet ble Bosnia og Hercegovina misjonsmark for henholdsvis serbiskhet og kroatiskhet. I Kroatia var den kroatiske nasjonalismen i frammarsj, og så på de katolske slaverne i Bosnia og Hercegovina som kroater. Fransiskanerne stod i spissen for utviklingen av nasjonal bevissthet blant kroatene i Bosnia, og sørget for tette bånd til nasjonalbevegelsen i Kroatia. Men også i Serbia økte nasjonalfølelsen i styrke, og det gjaldt å definere så mange som mulig under egen nasjonalitet.

Både serbisk og kroatisk nasjonalisme gjorde krav på hele Bosnia og Hercegovina. Derfor la de habsburgske makthaverne i datidas Bosnia opp til å slå en kile mellom kroater og serbere ved å støtte opp under en felles «bosniskhet», Bošnjaštvo, og opprettelse av en egen bosnisk nasjonalitet – bosniak (Bošnjak). Parolen fra myndighetenes side var å skape én felles bosnisk nasjon. ‘Bosniak’ skulle betegne alle bosniere uansett religion. En ny litteratur med latinsk og kyrillisk skrift skulle framelskes. Språket ble kalt bosnisk. Organisasjoner med navnet serbisk eller kroatisk ble forbudt. Bosnifiseringen slo ikke rot, og ble oppgitt på begynnelsen av 1900-tallet, men en del muslimer hadde tatt idéen til seg, og forsøkte å benytte den i et eget muslimsk nasjonsbyggingsprosjekt.

Bosnia og Hercegovina inngikk i planene både for et Stor-Serbia og for et Stor-Kroatia, men hendelsene under første verdenskrig brakte serbisk og kroatisk elite sammen om en felles, sør-slavisk stat. Grunnloven av 1921 ga den nye, sør-slaviske statsdannelsen navnet «Kongedømmet av serbere, kroater og slovener» (Jugoslavia etter 1929). Muslim var ingen nasjonalitetsbetegnelse. Ved folketellingen ble de regnet sammen i samlegruppa «serbere og kroater», som utgjorde 74 prosent. I statistikken over religiøs tilknytning viste det seg at 11 prosent var muslimer.

Tito-epoken og «muslim» som nasjonalitet

Under andre verdenskrig tok Josip Broz «Tito» og hans partisaner makten i Jugoslavia. De nye kommunistiske makthaverne fulgte nøye den sovjetisk-stalinistisk modellen hva nasjonalitetspolitikken angikk. Dette innebar et kompromiss mellom mellomkrigstidas to hovedmodeller: Sentralisme og føderalisme. Man fikk seks republikker, men med sentralistisk stat (til å begynne med). Kommunistpartiet hadde makten. Republikkene var etnisk definert, med ett unntak – Bosnia og Hercegovina. Det fantes ikke noe bosnisk statsfolk slik det fantes slovenere og serbere. Det inngikk heller ikke opprinnelig i de nye makthavernes nasjonalitetspolitikk å framskaffe et slikt statsfolk i Bosnia, slik det gjorde i Makedonia.

Bosnia og Hercegovina var i en spesiell situasjon i etterkrigs-Jugoslavia ettersom delrepublikken manglet et titulærfolk, en befolkningsgruppe som ga landet navn. Landet hadde en statstradisjon, som har vært godt kjent blant innbyggerne. Bosnia og Hercegovina ble ikke oppfattet som en kunstig enhet. Den hadde tradisjon tilbake til middelalderen som selvstendig stat. Under ottomanerne, og seinere under habsburgerne, hadde den vært en klart definert provins. I mellomkrigstida hadde Bosnia og Hercegovina beholdt intakte yttergrenser. Det samme gjaldt under kommunistene. Men delrepublikken hadde altså ikke noe klart definert folk til å gi det navn. Det bodde sørslavere av tre konfesjoner i landet: Ortodoks kristne, romersk-katolsk kristne og muslimer. Alle var sørslavere og snakket samme språk.

Gradvis gjennom etterkrigstida ble kategorien «muslim» gjort til en nasjonal kategori, noe som på 1970-tallet endte med at de ble anerkjent fullt ut som nasjon. Ved folketellingen i 1948 kunne man oppgi ‘serbisk muslim’, ‘kroatisk muslim’ eller ‘uavklart muslim’. I 1953 var det ikke lenger mulig å definere seg som muslim, men i 1961 ble det mulig å oppgi ‘muslim av jugoslavisk herkomst’. I 1968 ble ‘muslim’ erklært som det sjette statskonstituerende folket i Jugoslavia – ved siden av serbere, montenegriner, kroater, makedoniere og slovenere – som ledd i pågående desentraliseringsbestrebelser. Dette gjorde at man ved folketellingen i 1971 kunne oppgi at man var ‘muslim i etnisk betydning’.

Etter oppløsningen av Jugoslavia er det vel å merke ikke korrekt å benytte «musliman» om muslimske bosniere. Nå gjelder bosniak (Bošnjak) som betegnelse for troende og ikke-troende muslimer i Bosnia. Begrepet brukes også ofte om sørslaviske muslimer utenfor Bosnia, som i Sandžak i grenselandet mellom Serbia og Montenegro.

Annen bruk

Under Fredrik 2 av Preussen var bosnjaker et navn på det lette rytteri, som var væpnet med lanser.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg