Urslavisk, engelsk Common Slavic eller Proto-Slavic, er betegnelsen på det rekonstruerte urspråket som alle de slaviske språkene har utviklet seg fra.

Urslavisk er ikke skriftlig belagt, men rekonstruksjonen av språket regnes i store trekk som ganske sikker. Dette skyldes at de første nedtegnelsene av slavisk, det vil si gammelkirkeslavisk, ble foretatt i det 9. århundre evt. Dette er ikke lenge etter at oppløsningen av urslavisk må antas å ha tatt til, sannsynligvis i det 6. århundre evt.

Hvor lenge urslavisk hadde eksistert som eget språk før dette tidspunktet, er usikkert. De fleste forskere regner med en lang enkeltspråklig periode for urslavisk, kanskje et helt årtusen. Siden urslavisk oppviser en rekke fellestrekk med de baltiske språk, regner flere forskere med en egen felles baltoslavisk periode etter utskillelsen fra indoeuropeisk.

Urslavisk regnes som tilhørende de østlige indoeuropeiske språk, satemspråkene. Dette skyldes at de palataliserte indoeuropeiske velarenek’ og g’, i urslavisk har utviklet seg til spiranter, henholdsvis s og z, som i indoeuropeisk *k’ŗd- ‘hjerte’ og *g’ombh- ‘tann’, som er belagt i gammelkirkeslavisk som henholdsvis srĭd-ĭcĭ og zǫbǔ. 

Urslavisk oppviser imidlertid flere eksempler på ikke-spirantiserte velarer,  *gǫsŭ ‘gås’, i motsetning til litauisk žąsìs ‘gås’. Dette er blitt tolket som at språket må betraktes som det vestligste av satemspråkene.

Mange av lydendringene i urslavisk kan forklares ut fra en tendens til åpne stavelser med en enkel struktur, konsonant-vokal, CV. Dette medførte en ytterligere tendens til likt artikulasjonssted for konsonanten og vokalen i samme stavelse og utløste flere urslaviske palataliseringer, *ki > *tsji, *gi > *dzji, og så videre, samt omstillinger av vokal og konsonant, *orbota > gammelkirkeslavisk rabota, ‘arbeid’.

Morfologien er til dels arkaisk fra et indoeuropeisk synspunkt. Substantivene, adjektivene, pronomenene og tallordene bøyes i seks kasus; nominativ, genitiv, dativ, akkusativ, instrumental, lokativ, samt i noen tilfeller også i vokativ.

I tillegg bøyes substantivene, adjektivene, pronomenene og verbene i tre tall; entall, totall og flertall. Verbalsystemet har bevart de indoeuropeiske fortidsformene rotaorist og sigmatisk aorist, samtidig som det i urslavisk utviklet seg egne fortidsformer som imperfektum og perfektum. Verbalbøyningen oppviser ansatser til den etter hvert særegne aspekt-kategorien i de slaviske språkene.

I ordforrådet er mange indoeuropeiske arveord bevart: *bratŭ ‘bror’, *sestra ‘søster’, *mati ‘mor’, *synŭ ‘sønn’, *bergŭ ‘bredd, strand, *more ‘hav, innsjø’.

Samtidig har urslavisk i forhistorisk tid tatt opp viktige lånord fra iransk, blant annet ordet for ‘Gud’ *bogŭ, og sapogŭ ‘støvel, fottøy’. Flere tidlige lån fra germansk vitner om forhistorisk kontakt mellom urgermansk, gotisk og urslavisk, sml. *kŭnęzĭ, russisk knjaz’ ‘fyrste, konge’ < urgermansk *kuningaz, *chlěbŭ ‘brød’ < gotisk hlaifs.

Stor usikkerhet knytter seg til lokaliseringen av området for dannelsen av urslavisk, slavernes ‘urhjem’. En rekke ulike oppfatninger har vært lansert. Ettersom slaverne trådte relativt sent inn på den historiske scene – først fra det 6. århundret finnes det sikre historiske kilder – er man i stor grad henvist til arkeologiske data. Ut fra disse stammer slaverne fra et området i dagens nordlige Ukraina som strekker seg mot Karpatene i vest, i syd mot den treløse steppen nord for Svartehavet og i øst ikke lengre enn til Dnepr.

Fra dette området fant det sted omfattende migrasjoner mot nordvest, sydvest, syd og nordøst fra det 6. til det 8. århundret. Disse migrasjonene brakte slaviske befolkninger først vest til elven Elben i dagens Tyskland og til Østersjøen, deretter mot sydvest og syd til Adriaterhavet og dagens Hellas.

Den siste migrasjonsbølgen, antagelig i det 8. århundret, gikk mot nord i retning av Finskebukten og Ladoga og mot nordøst til elven Don. Disse migrasjonene medførte den endelige oppløsning av urslavisk og etter hvert dannelsen av de slaviske enkeltspråkene.

  • Arumaa, P., Urslavische Grammatik (3 bind), 1964, 1976, 1985, Heidelberg.
  • Barford, P. M., The Early Slavs. Culture and Society in Early Medieval Eastern Europe, 2001, London.
  • Curta, F., The Making of the Slavs. History and Archaeology of the Lower Danube Region c. 500-700. 2001, Cambridge.
  • Goląb, Z., The Origins of the Slavs. A Linguist’s View. 1992, Columbus.
  • Meillet, A., Le slave commun, 1965, Paris.
  • Schenker, A. M., The Dawn of Slavic. An Introduction to Slavic Philology. 1995, New Haven and London.
  • Shevelov, G. Y., A Prehistory of Slavic. The Historical Phonology of Common Slavic. 1965, New York/Heidelberg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.