steingjøkhumle

Steingjøkhumle på fuglevikke

Artikkelstart

Steingjøkhumler er en art av insekter i slekten humle, og kjennetegnes gjennom en stor, svarthåret og pansret kropp med oransjerød bakdel og mørke vinger. Steingjøkhumlene er utbredt over store deler av Europa og østover til Stillehavet.

Faktaboks

Også kjent som

Bombus rupestris

Steingjøkhumlene tilhører gruppen gjøkhumler som lever som sosialparasitter. Dronningene produserer ikke egne arbeidere og samler ikke pollen, men snylter på bolene til sosiale humlearter og utnytter det sosiale samarbeidet. Steingjøkhumlenes vertsart er steinhumler som navnet tilsier.

Beskrivelse

Dronning

Steingjøkhumle med tydelig mørke vinger

Dronningene (hunnene) av steingjøkhumlene er store og kraftige med en gjennomsnittlig lengde på 21 millimeter. Kroppen er dekket med glinsende svart pels med en oransjerød bakstuss. Vingene er tydelig mørke og beveger seg tregt i flukt.

Dronene

Dronene (hannene) av steingjøkhumlene er slankere og mindre enn dronningene, men er fortsatt relativt store til å være gjøkhumlehanner. Kroppen er hovedsakelig svarthåret med oransjerød bakstuss og mindre gråhvite hår på kragen og mellomkroppen. Beina har lengre hår enn dronningene og er oransjerøde.

Forvekslingsarter

Steingjøkhumlene er lett gjenkjennelig som den eneste svarte gjøkhumlearten i Norge med oransjerød bakdel, men kan lett forveksles med dronningene og hannene av vertsarten steinhumle.

Steingjøkhumlene har en mer avlang, pansret kroppsform med glissen behåring og mørkere vinger og er generelt større enn steinhumlene. Rødfargen på bakstussen er mindre utbredt og ikke like rød som hos steinhumlene. I tillegg er steingjøkdronningene betraktelig tregere i flukt i forhold til steinhumlene og minner mer om en stor flygende bille. Hanner av steinhumle har gule hårdusker på ansiktet som skiller dem fra hanner av steinsgjøkhumler.

Hannene av tyvhumle og enghumle kan forveksles med hanner av steinhumle, men mangler gul behåring i ansiktet. I tillegg har enghumlehannene hvite dusker ved basis av hoftene som minner om et hvitt bånd over midtkroppen. Hanner av gresshumle likner på hannene av steingjøkhumle, men har ofte større utbredt oransjerødt område på bakstussen og et svakt gult bånd over midtkroppen. Steingjøkhumlehannen er generelt mørkere i fargen enn de fleste forvekslingsartene og er oftest større.

Levevis og reproduksjon

Steingjøkhumlen er vanlig i det norske kulturlandskapet, spesielt slåttemark, samt kalkrike områder som på øyer langs kysten. De samler ikke pollen selv, men spiser fortsatt pollen og nektar fra blomster, og deltar derfor til pollinering av planter. Dronningene foretrekker nektar og pollen fra rødkløver mens hannene foretrekker tistel og knoppurt.

Steingjøkhumledronningene er observer å komme ut av vinterdvale i april omtrent én måned etter vertsarten. Når dronningene tar over et steinhumlebol er det viktig å finne et som er sterkt nok, med mange arbeidere. Dronningen vil innta et bol og bruker gjerne tid på å leve usett i bolet, antagelig for å lukte det samme som bolet og dermed kamuflere seg. Hvis dronningen og arbeiderene finner henne vil de forsøke å drepe henne. Steingjøkhumla, som andre gjøkhumler, har et hardere eksoskjelett, kraftige mandibler og en lang brodd som gjør at de kan overleve angrep fra verten og drepe dronningen. Når vertsdronningen er drept, skiller steingjøkhumledronningen ut et feromon som lurer steinhumlearbeiderne til å akseptere henne som deres nye dronning for så å oppfostre, mate og beskytte både henne og hennes avkom. Steingjøkhumledronningen produserer nye droner og dronninger, men ingen arbeidere.

I juli forlater de nye steingjøkhumledronene og dronningene bolet. De lever så fritt utenfor bolet og reproduserer før de nye dronningene går i dvale i løpet av september og dronene dør ut i løpet av oktober.

Når avkommet til steingjøkhumledronningen har vokst opp og vertskolonien begynner å bli utmattet, vil dronningen forlate bolet som vil dø uten en dronning. De seneste forlater bolene i september når det er naturlig for steinhumlene å dø før vinteren.

Utbredelse

Steingjøkhumlene er utbredt over store deler av Europa og østover til Stillehavet og ble først observert i Norge av Hans Kiær i 1888 i Oslo. Arten kom til landet gjennom naturlig innvandring. Steingjøkhumla er utbredt på Østlandet og langs vestkysten. De siste tiårene har arten vandret nordover som følge av ekspandering av versarten steinhumle og ble i 2009 observert i Trøndelag.

Systematikk

Nivå Norsk navn Vitenskapelig navn
Rike Dyreriket Animalia
Rekke Leddyr Arthropoda
Klasse Insekter Insecta
Orden Årevinger Hymenoptera
Familie Langtungebier Apidea
Slekt Humler Bombus
Art Steingjøkhumler Bombus rupestris

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenke

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg