Wernher von Braun

Var en fremragende tysk-amerikansk rakettforsker og rakettingeniør, født 23. mars 1912 i Wirsitz, Tyskland (del av Polen etter 1. Verdenskrig). Eksamen fra flylinjen ved Charlottenburg tekniske høyskole i Berlin 1932, doktorgrad i fysikk fra Friedrich Wilhelm universitetet i Berlin 1934 på rakett-teknisk emne. Arbeidet med rakettutvikling siden 1930, da han ble Hermann J. Oberths assistent og sluttet seg til en gruppe entusiaster i VfR (Verein für Raumschiffahrt). I 1937 ble han teknisk sjef ved den tyske hærens missilutviklingssenter i Peenemünde ved Østersjøen, der han under generalmajor Walter R. Dornberger blant annet skapte A-4 (bedre kjent som V-2), historiens første virkelige ballistiske missil.

A-4 gjennomførte den første vellykkede prøveoppskytning 3. oktober 1942. Våpenet ble satt i masseproduksjon høsten 1943, altså under en kritisk fase av 2. Verdenskrig. 95 prosent av totalt 6084 missiler ble fremstilt i et enormt underjordisk anlegg kalt Mittelwerk ved Nordhausen i Harz-fjellene, der arbeidsstokken hovedsakelig besto av fanger fra Dora-leieren. Alt i august 1944 var det bygget over 1000 missiler under umenneskelige forhold med henrettelser, brutalitet og dårlig mat – av ca. 60 000 fanger som arbeidet ved Mittelwerk, skal over 20 000 ha mistet livet. Forklaringen er at det beryktede SS hadde overtatt ansvaret for produksjonen og blant annet skiftet ut generalmajor Dornberger med SS-offiseren Hans Kammler. Slavearbeiderne i Dora-leieren ble plukket fra fangene i Tysklands konsentrasjonsleire. Wernher von Braun hevdet at han ikke medvirket i opprettelsen eller driften av Mittelwerk og Dora, men det er kjent at han var medlem av nazipartiet fra mai 1937 og SS fra mai 1940. Av bekvemmelighetsårsaker og etter press, hevder von Braun. Og det er et faktum at han i mars 1944 ble arrestert av Gestapo, angivelig fordi han forsinket V-2 prosessen og muligens hadde til hensikt å flykte med rakettdata til England. Han satt fengslet i to uker.

Etter von Brauns planer skulle A-4 etterfølges av blant annet A-9/A-10, som var en totrinns glidebombe i stand til å krysse Atlanterhavet. Ved krigens slutt hadde han begynt å tenke på enda større raketter som i kombinasjon ville muliggjøre oppskytning av satellitter, bemannede romfartøyer og romsonder.

I 2. Verdenskrigs sluttfase overga Wernher von Braun og 117 medarbeidere seg til fremrykkende amerikanske styrker etter en dramatisk flukt vestover. I USA ble enda flere tyske forskere og ingeniører internert i tidsrommet 1945-1950, først ved hærens Fort Bliss i Texas, senere White Sands Proving Ground i New Mexico. Det ble blant annet skutt opp forbedrede utgaver av V-2. I 1950-1956 ledet von Braun utviklingen av ballistiske missiler ved Army Ballistic Missile Agency, Redstone Arsenal, i Huntsville, Alabama. Et ombygget Redstone missil ble under betegnelsen Juno 1 eller Jupiter C benyttet ved oppskytningen av Explorer 1, USAs første satellitt, 1. februar (norsk tid) 1958.

Werner von Braun ble amerikansk statsborger 14. april 1955.

I juli 1960 ble han utnevnt til første sjef for NASAs George C. Marshall Space Flight Center i Huntsville. Senteret hadde ansvaret for romtransportsystemer, og viktigste oppgave ble å utvikle en familie bæreraketter som USA kunne bruke i månekappløpet med Sovjetunionen. Familien fikk navnet Saturn, og største medlem var Saturn V, ofte omtalt som von Brauns mesterverk. Saturn Vs enorme dimensjoner, løfteevne og pålitelighet var avgjørende faktorer for suksessen i Apollo-programmet.

Werner von Braun ble 1. mars 1970 utnevnt som NASAs planleggingssjef ved hovedkvarteret i Washington DC. I mai 1972 forlot han romorganisasjonen for å tiltre en lederstilling ved Fairchild Industries. 16. juni 1977 døde han av kreft.