dancehall

I 1970-årene ble Bob Marley internasjonal superstjerne, noe som førte til at de store, multinasjonale plateselskapene kastet seg over både «roots reggae» og «lovers rock».

På Jamaica dreide derimot musikken seg derimot vekk fra konserter, radiosingler og albumformatet, og vendte seg tilbake til den jamaicanske musikkens røtter og det krevende hjemmepublikumet i Kingston. Sjangernavnet henviser ganske enkelt til at dette var musikk man kunne høre på fester i «the dance halls» når de mobile diskotekene, «sound systems» rigget opp.

Denne nye musikken var fra fødselen mer minimalistisk, rytmisk og kompromissløs enn roots reggae, den kom rett fra grasrota og tekstene dreide mer rundt sex, penger, vold, selvskryt og nedrakking av konkurrenter enn kjærlighet og åndelige og religiøse verdier.

Som sjanger har dancehall helt siden 1980-årene fått skylden for voldskultur, homofobi og sexisme på Jamaica, og innen den konservative middelklassen og turistindustrien foretrekker man fortsatt å hylle klassisk reggae, eller «concious reggae», fremfor dancehalls «slackness».

Språklig har dancehall hatt stor betydning, siden nasjonsspråket patwa ennå ikke er offisielt anerkjent er det først og fremst gjennom musikken patwa er blitt spredt og bevart. Språkforskeren Hubert Devonish og litteraturviteren Carolyn Cooper har forsvart dancehall på Jamaica, og vektlegger blant annet språket, sjangerens rolle som en befrielse for kvinnekroppen, og forsvarer også voldsforherligelse og homofobi ved å vise til at musikken har en katarsis-funksjon i jamaicansk kultur.

Ferske artister som Barrington Levy, Junior Delgado, General Echo og Yellowman ble dancehall-musikkens første stjerner i 1980-årene, mens etablerte reggaesangere som John Holt og Johnny Osbourne også klarte å omstille seg, og både sang og «toastet» (rappet) over slående «riddims» (rytmespor) fra en ny generasjon produsenter – med Henry «Junjo» Lawes i spissen.

I 1985 ankom den digitale revolusjonen Jamaica, og endret dancehall for alltid. Wayne Smith-singelen «Under Mi Sleng Teng» hyllet marihuana, og sangen var 100 prosent digital produsert og hadde heller ingen basslinje – selve ryggraden i reggae. Musikken ble skapt i studioet til produsenten King Jammy, under lek med en Casio Rhythm Box, som hadde ferdigprogrammerte rockerytmer. Når tempoet ble satt ned, nærmet musikken seg reggae.

«Under Mi Sleng Teng» var den første av rundt 400 versjoner av rytmen fra Casio-keyboardet, og fortsatt er Jamaica fullstendig dominert av denne «riddim»-industrien, der både de største og de ferskeste dancehallartistene står i kø for å gjøre sine versjoner av de heteste rytmesporene.

I 1990-årene skrev flere av datidens største dancehallstjerner kontrakt med de store plateselskapene, som Shabba Ranks, Super Cat, Buju Banton, Beenie Man, Bounty Killer og ikke minst New York-baserte Shaggy, som ble tiårets største jamaicanske hitmaskin. Typisk for flere av artistene, ikke minst Buju Banton og Beenie Man, var at de klarte å sjonglere minimalistisk dancehall, klassisk roots reggae og flere andre sjangre, både musikalsk og tekstmessig. Innen dancehall ble det også plass til militante rastafarianere som Sizzla og Capleton.

Denne epoken var også preget av tette samarbeid med amerikanske hiphop- og r&b-artister, men bølgen bremset opp fordi flere av de største stjernene ble konfrontert med sine homofobe holdninger og tekster, noe som også gjentok seg i 2000-årene.

Sean Paul sto i spissen for en ny internasjonal dancehallbølge fra 2002, mens den kontroversielle artisten Vybz Kartel ble den nye kongen på hjemmebane, en posisjon selv en lang fengselsdom for drap ikke har klart å rokke ved. Selv yngre stjerner som Busy Signal, Elephant Man, Konshens, Mavado og Popcaan har ikke klart å vise samme standhaftighet og produktivitet som en fengslet Vybz Kartel, men det dukker stadig opp nye navn som er ute etter dancehalltronen. Alkaline, Rygin King og Chronic Law er tre ferske eksempler.

Dancehall er en mannsdominert bransje, men det har alltid vært plass til kvinnelige stjerner, sterke artister som Sister Nancy, Patra, Lady Saw, Tanya Stephens, Macka Diamond, Spice og Shenseea.

Dancehall har påvirket amerikanske produsenter som Timbaland, The Neptunes og Diplo, artister som Gwen Stefani, Rihanna, Drake og Missy Elliott, engelsk grime og afroswing, samt karibiske sjangere som reggaeton fra Puerto Rico og soca fra Trinidad og Tobago, for ikke å glemme en lang rekke europeiske og afrikanske dancehall-artister.

I Norge har dancehall vært representert med artister som Admiral P, Nico D, Tungtvann/Joddski, Jabaman, Helgeland 8-Bit Squad og Oslo Most Wanted, samt «sound systems» (opprinnelig mobile distotek, nå brukt om en gruppering med dj-er og artister) som Jah Ark Manifest og Raggabalder i Oslo, Syv Fjell Bergsystem og Cushion i Bergen, samt Lambsbread Sound i Trondheim.

• reggae
• Vybz Kartel
• Admiral P
• Nico D
• musikk på Jamaica