prokrastinering

Prokrastinering er kronisk utsettelsesatferd.

Alle utsetter av og til ting som skal gjøres, men prokrastinering kjennetegnes ved at utsettelsene skjer for ofte og er til ulempe for personen. Personen er ofte klar over dette selv, med anger som resultat. Stress oppstår ofte fordi man får mindre tid til å gjøre det som var planlagt. I det lange løp har prokrastinering negative konsekvenser for prestasjon, velvære og helse.

Prokrastinering skilles fra begrunnet utsettelse og omprioritering, da slike former for utsettelse gjerne er fornuftige. Prokrastinering er en ufornuftig eller «irrasjonell» form for utsettelse.

Prokrastinering kan angå planlegging og beslutninger, handlinger, og/eller det å bli ferdig som planlagt.

Prokrastinering måles gjerne ved tester eller instrumenter som ber personen vurdere ulike utsagn relatert til utsettelse. Det finnes en rekke slike tester som varierer noe, avhengig av hva man fokuserer på (beslutninger, handlinger, det å bli ferdig) og hvem testen er beregnet for (studenter, normalbefolkningen).

Det er velkjent at prokrastineringsproblemet lett melder seg ved lange tidsfrister, stor frihet til å planlegge hverdagen som man ønsker, og når forventninger om god prestasjon foreligger. Det er derfor ikke overraskende at studenter er utsatt for å prokrastinere. Forskning viser at svært mange studenter, fra 50 prosent og oppover, utsetter for mye. I normalbefolkningen antar man at utbredelsen er lavere, 10–20 prosent.

Prokrastinering knyttes til ulike årsaksfaktorer, både relatert til oppgaven som skal utføres og til kjennetegn ved personen. For eksempel er det lett å utsette oppgaver som har lang frist og som det ikke er artig å jobbe med. Av personrelaterte faktorer er impulsivitet og lav selvkontroll av betydning. Mange ser prokrastinering som en svikt i selvregulering.

Flere undersøkelser har også vist at problemet ofte er relatert til emosjonell regulering (ønske om å ha det bra). Fordi utsettelse føles godt i et kortsiktig perspektiv, vil dette kunne belønne utsettelse, selv om personen vet at anger, ubehag og stress er de mer langsiktige konsekvensene.

Ofte har problemet sammenheng med uvaner og kortsiktig tenkning. Fordi vi til enhver tid har mange alternative handlingsmuligheter, vil prokrastinering kunne ses som en spontan omprioritering. For eksempel vil en elev som arbeider med en innlevering lett kunne velge handlingsalternativer med umiddelbar tilfredsstillelse (spill, internett) fremfor et handlingsalternativ med mer langsiktige mål (arbeid med innleveringen). På denne måten kan lite funksjonelle arbeidsvaner oppstå.

Kognitive forhold er også viktige: Måten man oppfatter oppgaven på, eksempelvis som ett stort løft versus mange små skritt, har betydning.

Det er også velkjent at folk kan ha lave tanker om egen prestasjonsevne (self efficacy), noe som negativt påvirker faktisk prestasjon. I noen tilfeller kan fysiske eller psykiske problemer forklare prokrastineringen.

Noen har ment at prokrastinering kan ses som en stabil egenskap ved personen, et personlighetstrekk. Denne typen forklaring har den uheldige konsekvensen at problemet defineres som noe det er vanskelig å endre (se attribusjon). Når vi vet at det finnes en rekke enkle strategier som faktisk kan lette prokrastinering, kan denne formen for forklaring i seg selv virke negativt.

Prokrastinering er «utsettelse til ulempe for personen». Flere forhold gjør at en slik definisjon bør nyanseres:

• Streng selvvurdering. Mange som utsetter, vurderer egen utsettelse for strengt. Det er helt normalt å utsette av og til, og når det skjer, må man ikke automatisk oppfatte dette som uheldig. Å ta en pause, hvile eller gjøre noe som gir positive opplevelser er ikke nødvendigvis prokrastinering
• Å ta igjen det tapte. For en som på grunn av tidligere utsettelse er kommet på etterskudd, vil all utsettelse kunne fortone seg som prokrastinering. Man må da huske at god prestasjon krever pauser, søvn og hvile. Er man under press, er det viktig å ta igjen det tapte med fornuft
• Svak prioritering. Hvis man har satt seg for mange mål, vil det være problematisk å rekke over alt. At noe må utsettes, er da en naturlig konsekvens, men dette er ikke prokrastinering

Mange tror at motstykket til prokrastinering er en supereffektiv tilværelse uten frihet til å gjøre hva man vil. Dette er galt; motstykket til prokrastinering er en tilværelse med mindre stress og tid til overs for ting man liker å gjøre

En del personer utsetter jobbingen strategisk, slik at man selv skaper økt motivasjon ved å jobbe under press. Når man da kommer i mål, oppleves gjerne lykke og mestring. I den grad en slik strategi fungerer, snakker vi imidlertid da ikke om prokrastinering. Prokrastinering er per definisjon utsettelse som er til ulempe for personen.

Mange oppgaver er av en slik art at det å jobbe under press ikke er gunstig, både hva angår kvalitet (studenten kan gå glipp av viktige tilbakemeldinger fra en veileder) og sannsynlighet for fullføring (knapp tid kan medføre at uforutsette hendelser ødelegger planen). En opplevelse av at strategisk utsettelse «fungerer for meg» kan dermed være en feiloppfatning – utsettelsen kan faktisk være til ulempe for personen. Dette vil i så fall være et eksempel på prokrastinering.

Det er velkjent at prokrastinører kan bruke strategier som egentlig er til skade for dem for å rettferdiggjøre sin prokrastinering (selvhemmende strategier; self handicapping). «Strategisk utsettelse» som ikke fungerer er ett eksempel på dette.

• selvregulering
• selvkontroll

• Universitet i Tromsø: Forskningsprosjekt om prokrastinering