Mestring er et mye brukt begrep i moderne psykologi som generelt viser til det at en person håndterer oppgaver og utfordringer som vedkommende møter i livsløpet. Det kan dreie seg om konkrete oppgaver som krever kompetanse og ferdigheter (for eksempel klare en eksamen) eller mer omfattende utfordringer (håndtere skilsmisse, alvorlig sykdom, vedvarende stress).
Mestringsbegrepet har ulike betydninger avhengig av teoretisk utgangspunkt og tematisk område. Noen eksempler nevnes i det følgende.
Mestring knyttes ofte til det å stå mot utfordringer og kriser, resiliens. Her er personens optimisme, et positivt selvbilde, pågangsmot, tro på egne evner og ressurser, samt sosial støtte viktige positive faktorer, mens negativ tenkning og grubling fungerer motsatt.
Forhold som stress, traumatiske opplevelser og utfordringer på jobb kan møtes på ulike måter, hvorav to hovedmåter har fått oppmerksomhet i forskning og terapi: Problemfokusert mestring, der personen gjør noe aktivt og problemløsende med utfordringen, og emosjonsfokusert mestring, der personen gjør noe med opplevelsen/emosjonen som problemet skaper.
Eksempelvis vil en konflikt på jobb kunne håndteres problemfokusert ved at man gjør noe med selve konflikten (løser problemet), alternativt kan den håndteres emosjonsfokusert ved at personen endrer sin opplevelse og emosjon (demper eller undertrykker problemet, eksempelvis ved å vike unna eller bruke rusmidler for å utstå ubehaget).
I prestasjonssituasjoner (eksempelvis skole, idrett) er tro på egne evner og ressurser spesielt viktig. Albert Banduras begrep self efficacy er sentralt her. Begrepet fokuserer på mestring av bestemte oppgaver, noe som betyr at en person kan ha ulik grad av mestringstro i ulike sammenhenger (eksempelvis høy når det gjelder akademiske prestasjoner, men lav når det gjelder idrett). Mestringstro har også betydning for personens motivasjon og ambisjoner; en person med lav mestringstro på et bestemt område vil sikte lavere og investere mindre energi.
Selvregulering angår personens regulering av atferd, tenkning og emosjoner i relasjon til et mål personen har satt seg. Mestringsopplevelse er her sentralt, siden selvregulering antar at personen er i stand til å gjennomføre passende endringer for å oppnå målet. Eksempelvis vet vi at mange studenter utsetter for mye (prokrastinering), og det å endre dagliglivets rutiner med bedre planlegging, endrede prioriteringer og mer langsiktig tenkning er alle uttrykk for mestring.
Attribusjon viser til hvordan vi tolker hendelser vi opplever i dagliglivet, spesielt om vi forklarer hendelser ved noe ved personen («Per gjorde det bra til eksamen fordi han er flink») eller noe i situasjonen («Per gjorde det bra til eksamen fordi oppgavene var lette»). Mestringsbegrepet innebærer at personen tillegger egne evner og ressurser betydning i kontroll av atferd. Generelt opplever vi en overdreven følelse av kontroll og mestringsmulighet, noe som psykologisk sett er gunstig.
Forskning har vist at opplevelser med ukontrollerbare situasjoner svekker kontrollfølelsen (lært hjelpeløshet). Det å tilskrive negative tilstander til stabile årsaker er også uheldig, som for eksempel når en person tror at siden han gjør det dårlig i matte, må det skyldes at han «ikke har talent for matematikk» (se neste punkt).
I mange situasjoner kreves endring for at man skal lykkes, eksempelvis i en skolesituasjon (lære nye kunnskaper og ferdigheter) eller når man skal gjøre viktige endringer i livet (røykeslutt, slanking, begynne å trene). Mestringstro er viktig i slike sammenhenger, men forskning har også vist at tro på at endring i det hele tatt er mulig er en viktig faktor.
Eksempelvis har psykologen Carol Dweck vist at mange har oppfatninger vedrørende endring som gjør endring vanskelig eller umulig, som når studenten unnskylder sin dårlige eksamen i statistikk med at «jeg har ikke anlegg for tall». Dweck kaller en slik tenkemåte for «fixed mindset», det vil si en tenkemåte som blokkerer for endring. I stedet bør personen tenke at «jeg har ikke fått sansen for tall ennå», altså at det foreligger en endringsmulighet. Dette omtales som «growth mindset».
Kommentarer (6)
skrev signe flater
skrev Frode Svartdal
skrev Dag Slapgard Aarhus
svarte Marianne L. Smebye
skrev Mari Elisabeth
Hei! Hva er forskjellen på forsvarsmekanismer og mestringsstrategier?
svarte Leif Edward Ottesen Kennair
Dette er nokså omfattende å svare på, men i stor grad kan man si at i den grad man i forskjellige psykoterapeutiske tilnærminger har noen overlappende tilnærminger og fenomener så er dette to forskjellige opprettholdende, egosyntone (jeg-nære), forsøk på å mestre egen psykisk lidelse, men på en maladaptiv måte som egentlig er med på å opprettholde den. Ellers er forsvarsmekanismer intrapsykologiske prosesser som må forklares av psykodynamisk teori. Mestringsstrategier kan være mer eller mindre adaptive. Noen slike, som sikringsatferd eller opprettholdende mestringsstrategier som grubling og bekymring kan være lidelsesopprettholdende. Andre mer adaptive strategier kan kanskje bidra til å redusere ubehag knyttet til en lidelse, men jeg er klinisk av den oppfatning at man må være veldig forsiktig med ikke først å forsøke behandling før innføring av mestringsstrategier. Jeg mener til slutt at det finnes noe forskning som tyder på at modne forsvarsmekanismer og mestringsstrategier er noe overlappende rent empirisk.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.