Tegnspråk. Av /NTB. Begrenset gjenbruk

norsk tegnspråk

En tolk oversetter en pressekonferanse om koronapandemien til norsk tegnspråk.
Av /NTB.
Døveskolene var den første arenaen for norsk tegnspråk. Den første ble startet i Trondheim i 1825.

Artikkelstart

Norsk tegnspråk er språket til døve mennesker i Norge. Det er et tegnspråk og uttrykkes ved bevegelser i hendene og ansiktet, og oppfattes gjennom synet. Norsk tegnspråk er et naturlig språk. Det vil si at det har oppstått spontant på bakgrunn av menneskers omgang med hverandre, og det har dialekter og sosiolekter. Det er rundt 5000 døve mennesker i Norge, og rundt 16 000–20 000 mennesker som snakker norsk tegnspråk daglig.

Faktaboks

Språkkoder
nsl (NSL)
ISO-639:3
nsl

I språkmeldinga og språklova har norsk tegnspråk tidligere vært omtalt som en del av norsk kulturarv. Fra 2022 slår språkloven fast at norsk tegnspråk er det nasjonale tegnspråket.

Norsk tegnspråk har en dokumentert historie fra 1815, og ble snakket i skoler for døve barn og unge fra 1825. Norsk tegnspråk har fellestrekk med dansk tegnspråk, med en linje tilbake til fransk tegnspråk.

I norsk tegnspråk kan mye uttrykkes samtidig. Tegnrekkefølgen er svært forskjellig fra ordrekkefølgen i norsk talespråk. Det er mulig å si to tegn samtidig, ett i hver hånd, mens ansiktet brukes for å uttrykke en tredje mening. Retningen i tegn og hvordan den som snakker organiserer tegnene foran seg, kan være en viktig del av budskapet. De to språkene har lite til felles annet enn at de snakkes i Norge.

Norsk tegnspråk ivaretas av Norges Døveforbund og Forening for norsk tegnspråk (FONTS). Språkrådet har en konsulent for norsk tegnspråk.

Norsk tegnspråk er et fag i grunnskolen og i videregående skole. I høyere utdanning er tegnspråk fag ved NTNU, Høgskulen på Vestlandet og OsloMet – storbyuniversitetet. Studiestedene tilbyr årsenheter i norsk tegnspråk og bachelorgrad i tolking.

Historie

Norsk tegnspråk har en sammenhengende historie fra 1815. Da kom Andreas Møller, som selv var døv, hjem til Trondheim etter å ha gått på døveskolen i København. Han ble kjent med fire andre døve personer i Trondheim. Siden da har det vært et eget norsk tegnspråk. Etter å ha søkt kongen om tillatelse, startet Møller i 1825 en skole for døve i Waisenhuset i Trondheim. Rundt 1850 ble det opprettet skoler for døve i Christiania (Oslo), Kristiansand og Bergen. Dermed oppstod det med tiden tre dialekter av norsk tegnspråk: trøndersk, vestnorsk og østnorsk tegnspråk.

Døve mennesker samlet seg først rundt døveskolene. Etter hvert kom døveforeningene, den første ble stiftet i Kristiania (Oslo) i 1878. Norges Døveforbund ble stiftet i 1918. Foreningene ble viktige steder for å snakke tegnspråk, for å få og gi informasjon, og utvikle vennskap og sosiale relasjoner.

Døve og hørselshemmede etablerte egne menigheter og Døvekirken på slutten av 1800-tallet. Etter hvert kom også sportsklubber, teater for døve, videregående skoler, folkehøyskole og medier med norsk tegnspråk som hovedspråk. I dag er det mange arenaer for norsk tegnspråk, blant annet:

  • Døveforeninger over hele landet
  • Døveskoler
  • Ål folkehøyskole og kurssenter for døve i Ål i Hallingdal (åpnet i 1972)
  • Sportsklubber for døve
  • Teater Manu, norsk tegnspråks teater (stiftet i 2003)
  • Døvekirken (menighetene er samlet som et eget prosti i Den norske kirke)
  • Nasjonal behandlingstjeneste for hørsel og psykisk helse
  • Kommunale rådgivningskontorer for hørselshemmede

Utbredelse

Tegnspråk snakkes i dag på mange arenaer. Teater Manu spiller teater på norsk tegnspråk. Her med den amerikanske skuespilleren Daniel Durant i en forestilling med blant andre Trond-Viggo Torgersen i 2017.
Av /Aftenposten/NTB.

Norsk tegnspråk brukes i dag i hele Norge av døve, hørselshemmede og hørende som kan språket. Det snakkes privat og offentlig i alle samfunnslag og i mange yrker. Det er morsmålet til barn av døve foreldre, og snakkes først og fremst hjemme i familier hvor en eller flere av medlemmene er døve.

I miljøet rundt hørselshemmede som kan tegnspråk er det ofte mange som lærer seg språket. På denne måten øker både oppmerksomheten på språket og bruken av det, og flere blir vant til det.

Døve og hørende personer som snakker norsk tegnspråk finnes over hele landet og er representert i alle samfunnslag, og i de fleste yrker og fritidsaktiviteter. Dette gir språket stor variasjon og bredde.

Tegn

Tegn i norsk tegnspråk er en bevegelse med hånden eller hendene som betyr noe. Når vi snakker tegnspråk, har tegn en munnbevegelse og et ansiktsuttrykk som også gir mening og er en del av det som sies.

Tegn deles inn i tre hovedgrupper: faste tegn med grunnform, fleksible tegn uten grunnform og pek som markerer en retning mot noe. Det er flytende overganger mellom de tre gruppene.

Norsk tegnspråk er et språk hvor mye kan uttrykkes samtidig, det vil si simultant. Det er mulig å gjøre to tegn samtidig, et med hver hånd. Tegnene kan ha høy grad av billedlikhet med det som det snakkes om. Dette kalles ikonisitet. Språket er preget av simultanitet og ikonisitet.

Faste tegn

Det faste tegnet for gøy.
Av /Statped.

Faste tegn er tegn som alltid betyr det samme uansett i hvilken sammenheng de står. De har en grunnform som er den formen som brukes i tegnordbøker. De kalles også konvensjonalisert tegn eller leksem.

De faste tegnene bestemmer et tema som de fleksible tegnene nyanserer.

Faste tegnet har som regel bare én betydning. Tegnets form og betydning ligger lagret som en stabil enhet i hjernen hos dem som kan språket.

Fleksible tegn

Fleksible tegn har ikke grunnform og finnes ikke i tegnordbøker. Tegnene har minst to meningsenheter i seg, noe om hvem eller hva det snakkes om og videre hvordan dette hvem eller hva er, ser ut som, hvor det er, hvordan det beveger seg eller om det er i ro. Fleksible tegn inneholder ofte det som på norsk tilsvarer et subjekt og et predikat. Fleksible tegn må som regel oversettes med én eller flere setninger i norsk talespråk. I norsk talespråk har vi ikke tilsvarende uttrykk.

Når disse tegnene ikke har grunnform, betyr det at den meningen de gir, er avhengig av den sammenhengen de står i. Dersom sammenhengen blir borte, er det umulig å gjette seg til hvordan tegnet skal forstås.

Fleksible tegn utnytter billedlikeheten som hjernen oppfatter mellom det som det snakkes om og tegnet som brukes for det. Dette er en del av ikonisiteten i norsk tegnspråk.

Erstatte gjenstand

Hånden kan ha en form som minner om en gjenstand. En knyttet hånd kan likne på en stein, en flat hånd på en bok og en oppstrakt finger på et menneske.

Et tegn med en håndform som har fellestrekk med hvordan hjernen oppfatter den fysiske formen på temaet, kan erstatte temaet i samtalen mens den andre hånden peker på eller gjør nye tegn rettet mot den første hånden, som om den første hånden er gjenstanden samtalen dreier seg om.

Hjernen har evnen til å se fellestrekk mellom forskjellige sanseinntrykk som fra en hel gjenstand og en bestemt håndform. Det skjer en kobling mellom de to inntrykkene.

Skissere gjenstand

Hånden kan lage en usynlig skisse i luften som minner om formen på en gjenstand. En slik usynlig skisse kan ha en rund form, være kantet eller i kombinasjon. Skissen etterlikner formen på tingen det snakkes om.

Hjernen evner å se fellestrekk mellom den innbilte streken i luften og sanseinntrykket av formen til det samtalen handler om. Det dannes en blend. Prosessen kalles blanding eller konseptuell integrasjon i kognitiv lingvistikk.

Håndtere gjenstand

Hånden kan ha en form som om den holder på en ting, gjør noe med den eller flytter på tingen. Hånden kan brukes på en måte som minner om å håndtere noe.

Et tegn som minner om hvordan menneske håndterer en gjenstand, kalles en håndterer.

Tegnet har fellestrekk med hvordan hjernene oppfatter at hånden kan gripe om, bruke eller flytte på en bestemte gjenstand. Det skjer en kobling mellom et lagret inntrykk av en handling og inntrykket av et tegn. Det dannes en blend eller et blandet mentalt rom, med eventuelt flere blendentiteter, og en forestilling om hvordan noe blir håndtert.

Den mentale prosessen kalles blanding eller konseptuell integrasjon i kognitiv lingvistikk.

Når den som snakker, bruker hele overkroppen for å vise hvordan en ting kan håndteres, og samtidig bruker ansiktet for å uttrykke hvor tungt eller lett det er, kalles uttrykket konstruert handling.

Konstruert handling

Konstruert handling er tegn som viser hvordan mennesker bruker gjenstander. Den som snakker bruker sin egen overkropp for å etterlikne en vanlig, menneskelig handling. En slik etterlikning er ikke helt som å gjøre en handling på ordentlig, derfor kalles den konstruert.

Retningstegn

Gi
Av /Statped.

Retningstegn er tegn hvor bevegelsens startpunkt, sluttpunkt og/eller bane kan ha egen betydning. Bevegelsens form og retning tilfører uttrykket betydning og er med å gi tegnet en sammensatt mening.

Retningstegn uttrykker ofte at noe flytter seg eller blir flyttet fra et sted til et annet. Håndformen kan gi til kjenne hva og hvordan noen flytter seg eller noe blir flyttet på. Retningen i tegnet må passe sammen med retningen i andre tegn brukt like før eller etter retningstegnet for at retningen skal gi mening.

Eksempel:

jeg-gi-tykk-gjenstand-til-deg

du-gi-tynn-gjenstand-til-meg

Peking

Pek og peking er mye brukt i alle muntlige samtaler. Det er en måte å gjøre andre oppmerksomme på noe uten å bruke ord eller sammen med ord.

Peking utføres med blikket, ansiktet, hodet, kroppen, albuen, pekefinger, tommelfinger eller hele hånden. Peking opptrer ofte i flere former samtidig som for eksempel ved at blikket og hånden rettes mot det samme objektet. Pekingen betyr ikke noe i seg selv. Det er det som pekingen er rettet mot som er viktig og som gir mening til samtalen.

Peking rettes først og fremst mot noe i den umiddelbare omgivelsen. Når man snakker om noe som ikke er stil stede, kan det gjøres nærværende ved å forstille seg det som nærværende. Da gjør man først tegnet for det en vil snakke om, så peker man i en mer eller mindre vilkårlig retning som gir til kjenne hvor man forestiller seg at det man snakker befinner seg.

Bruk av peking og retning har en viktig tekstbindende funksjon i tegnspråk.

Munnbevegelser

Munnbevegelser er måter munnen beveger seg på mens man snakker norsk tegnspråk, som tilfører mening på forskjellige måter. Munnbevegelsen kan være en del av et tegn, skille betydningen mellom to tegn som ellers har like manuelle deler, eller nyansere det manuelle tegnet som utføres samtidig med munnbevegelsen.

Det skilles mellom faste og fleksible munnbevegelser. Faste munnbevegelser er en fast del av et tegns form. De tilfører ikke mer informasjon, og er en mer eller mindre obligatorisk del av tegnet. Fleksible munnbevegelser kan nyansere eller endre meningen til tegnet eller tegnene som utføres samtidig med bevegelsen.

Oppdeling

Oppdeling er når forskjellige kroppsdeler formidler hver sin mening som til sammen danner et hele.

Hendene kan si hvert sitt tegn, munnen kan gjøre en fast munnbevegelse, blikket brukes for å peke mot noe, mens mimikken uttrykker en følelse og en vurdering. Mye informasjon formidles samtidig, simultant, og på kort tid.

I norsk talespråk finnes ikke så sammensatte konstruksjoner. Intonasjon og mimikk som sier noe annet enn ordene som brukes, er det som likner mest.

Oppdeling er en måte å binde sammen språklige uttrykk på. Redusert konstruert handling er et eksempel på bruk av oppdeling.

Leddrekkefølge

Av /Statped.

Leddrekkefølge eller informasjonsstruktur er den rekkefølgen tegnene har i en ytring.

I tegnspråk er leddrekkefølgen svært forskjellig fra strukturen i talespråk, og bygger ofte på en visuell logikk hvor det store og faste nevnes før det mindre og bevegelige.

To strukturer er viktig å legge merke til: Tema–kommentar og Tid–sted–aktører–aksjon

Tema – kommentar er først å angi et tema som ofte er kjent, og deretter knytte ny og viktig informasjon til det.

Eksempel: MOR – LÆRER som betyr: ’mor er lærer’.

Tid – sted – aktører – aksjon er en større struktur som ofte innleder en lengre ytring. Struktur B følges da gjerne opp med struktur A, inntil fortellingen fortsetter med noe som skjedde til en annen tid og eventuelt på et annet sted.

Eksempel: I GÅR – HJEMME – SNØ-MYE-LIGGE – OLE – MÅKE.

Bøyer

Bøyer er tegn i passiv hånd som holder et tema oppe, mens den aktive hånden utfører tegn som sier noe om det temaet bøyen representerer. Det er mulig å peke på og rette tegn mot de bøyene som representerer et tema. Bøyer kan bli borte for så å dukke opp igjen senere.

Bøyer deles inn i flere grupper: Fragmentbøye, listebøye, temabøye, pekebøye og punktbøye.

En fragmentbøye dannes spontant ved å la den ene hånden fryses i et tegns sluttposisjon, mens den andre hånden brukes videre til å gi ny informasjon om det bøyen representerer. Man kan peke på og rette nye tegn mot en fragmentbøye.

En listebøye dannes ved å mentalt knytte to eller flere temaer til hver finger i den passive hånden. En listebøye kan lages over tid og nye element føyes til. Det kan pekes og rettes tegn mot hver enkelt finger, og slik si noe om temaet fingeren representerer.

En temabøye er en pekehånd som holdes i en tilnærmet horisontal stilling, mens den andre hånden fortsetter å produsere tegn som omhandler emnet temabøyen representerer. Det kan rettes tegn og pek mot temabøyen.

En pekebøye er et pek med passiv hånd som viser til et viktig element i teksten og fremkaller en blendentitet, men er ikke selv en del av blende. Derfor kan det ikke nye tegn gjøres mot pekebøyen.

En punktbøye representerer et punkt i tid eller sted, og holder visuelt fast relasjonen mellom forskjellige element i tids- og/eller stedsreferansene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg