Gullfaks

Gullfaks er utbygd med tre betongplattformer av Condeep-typen, Gullfaks A, B og C. Gullfaks A og C er tilnærmet identiske, fullt integrerte plattformer på henholdsvis 135 og 217 meters vanndyp. Gullfaks B er en bolig-, bore- og vanninjeksjonsplattform på 145 meters vanndyp.

Gullfaks Vest, med produksjonsstart i 1993, og Gullfaks Lunde, med produksjonsstart i 1996, dreneres med brønner boret fra henholdsvis Gullfaks B og Gullfaks C.

De tre satellittfeltene Gullveig (påvist i 1995), Gullfaks Sør (påvist i 1979) og Rimfaks (påvist i 1983) er utbygd med til sammen ti brønnrammer på havbunnen med produksjonsrør til Gullfaks A-, og C-plattformen som fjernopererer satellittene.

Oljeproduksjon i satellittfeltene startet i 1998 (Gullveig) og i 1999 (Gullfaks Sør og Rimfaks). Gassutvinning på Gullfaks Sør startet i 2001. I 2005 ble funnet Skinfaks inkludert i Gullfaks Sør, og det ble godkjent en ny utbyggingsplan for Rimfaks og Skinfaks. Denne forekomsten er imidlertid ikke i produksjon.

Utvinnbare reserver er per 2017 anslått til 379,8 millioner Sm³ råolje, 23,1 milliarder Sm³ naturgass og 2,8 millioner tonn NGL.

Olje og gass forekommer i sandstein fra midtre juratiden som tilhører Brentgruppen, og sandstein fra tidlig i juratiden og slutten av triastiden som tilhører formasjonene Cook, Statfjord og Lunde.

Stabilisert olje lagres i behandlingsplattformene Gullfaks A og Cs understell og blir lastet på feltet via lastebøyer til skip. Denne transporten er organisert i I/S Gullfaks Transport. Gassen blir transportert gjennom Statpipe til Kårstø i Rogaland. Her blir kondensatet skilt ut, mens tørrgassen transporteres videre til Emden gassterminal i Tyskland.

Gullfaks C mottar og behandler petroleumsstrømmen fra Tordis; Gullfaks A mottar, lagrer og skiper ut råoljen fra Vigdis og Visund.

• Gullblokken
• Condeep
• Petroleumsfeltene på norsk kontinentalsokkel

• Equinor: Gullfaks
• Norsk Petroleum: Gullfaks
• Oljedirektoratets faktasider: Gullfaks