Nøttekråke, Nucifraga caryocatactes, art i kråkefamilien. Fuglen er rundt 33 cm lang og veier mellom 150 og 190 g. Lett kjennelig på mørkebrun fjærdrakt overstrødd med små hvit flekker. Det svartaktige nebbet er relativt langt og spisst, og issen og mesteparten av vingene er uflekket brunsvarte. I flukten, som er noe ustadig og flaksende, virker nøttekråka ensfarget mørk med hvitt under stjerten. Også den korte stjerten og de brede, avrundete vingene er karakteristisk.

Nøttekråka finnes i Norge i to underarter: nominatformen caryocatactes og den smalnebbete underarten macrorhynchos (såkalt sibirnøttekråke). Hos sibirnøttekråka er nebbet mer jevnt smalt og i gjennomsnitt en anelse lengre, og stjerten har bredere hvitt endebånd. Nominatformen av nøttekråka er en næringsspesialist som har spesialisert seg på hasselnøtter, mens frø av den introduserte trearten sembrafuru er en viktig matkilde for sibirnøttekråka.

Nøttekråka legger 3-6 lyst blågrønne egg med brune og brunfiolette flekker i mars-april. Hunnen ruger i 16-18 døgn, ungene holder seg i reiret i 4-5 uker og mates av begge foreldrene. Ungene forlater reiret etter knappe tre uker, men mates av foreldrene ennå i flere uker.

Nøttekråka er utbredt i barskogsbeltet fra Fennoskandia gjennom Russland og Sibir til Stillehavet, samt i fjellskoger i Mellom- og Sør-Europa.

Den europeiske bestanden ble beregnet til mellom 400 000 og 860 000 par i perioden 1990-2000. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker mellom 800 og 2000 par i Norge, noe som utgjør mindre enn en prosent av den europeiske bestanden.

I Norge finnes underarten caryocatactes i barskogsområder hvor det vokser hassel i nærheten; på Østlandet med fra 25 til 50 par i Hedmark, 25 til 50 par i Oppland, i Oslo og Akershus mellom 200 og 500 par og i Østfold mellom 5 og 25 par. I Hordaland antas det at det finnes over 250 par, kanskje så mye som 700 par. Forekomsten av underarten macrorhynchos i Norge opprettholdes av invasjoner østfra, noe som skjer med ujevne mellomrom; som eksempelvis i 1968 og i 1995. Før 1995 var nøttekråker svært sjeldne i Midt-Norge, og hekking var kun kjent i et plantefelt med sembrafuru på Dønna i Nordland. Dette var trolig fugler som ble igjen etter en invasjon. Etter invasjonen høsten 1995 ble mange fugler værende igjen i Trondheimsregionen, og i 2015 hekket det trolig over 200 par i Sør-Trøndelag.

Selv om nøttekråka har sjokoladebrun drakt som er overstrødd med små hvite flekker, virker den ensfarget mørk i flukt. Den korte stjerten med hvit underside ytterst og de brede, avrundete vingene er imidlertid karakteristisk. Kjønnene er like. Ungfuglene ligner de gamle, men har noe lysere brunfarge. Fuglene flyr i rett bane med litt flaksende og noe nølende vingeslag, ikke ulikt nøtteskrikas. De stasjonære nøttekråkene sitter ofte åpent i tretopper mens invasjonsfuglene sees ofte på bakken. De siste er også langt mindre sky enn de territorielle og kan være så tamme at de spiser av handa.

Nøttekråka er en standfugl som er meget stasjonær. Men i de årene høstens frøsetting og hasselproduksjonen slår feil, tvinges mange ungfugler til å gi seg ut på lange vandringer. Da kan nøttekråker observeres i store antall utenfor de vanlige utbredelsesområdene. Under slike masseflytninger kan enkelte stoppe opp og hekke langt utenfor det normale hekkeområdet.

En relativt taus, men vår og sommer høres ofte en langtrukken, hard skurrende lyd, krrrrrreh, som gjentas i rask rekkefølge. Sangen høres sjelden og består av lavmælt kurring, ofte innblandet med kaielignende lyder som jæk og kja. Varsler med utdratte arrrr.

Nøttekråka er monogam, og paret holder trolig sammen hele livet innenfor territoriet. Begge kjønn bygger et godt isolert reir av kvister, skjegglav, barkstykker, jord og strå, oftest tett inntil stammen høyt i et bartre. Til forskjell fra de andre kråkefuglene, ruger begge kjønn. For fuglene på Østlandet og i Hordaland er det svært viktig at det finnes forekomster av hassel i nærheten av territoriet, helst innenfor fem til sju kilometer. Etter å ha vært sammen med foreldrene i tre til fire måneder, forlater ungfuglene foreldrenes territorium for å etablere sitt eget.

Nøttekråka er en næringsspesialist, der den sørligste underarten har spesialisert seg på hasselnøtter og den østligste underarten på kongler fra sembrafuru. Begge underartene hamstrer mat på bakken i territoriet om sensommeren og høsten; næringsobjekter som de finner igjen senere på vinteren og som også nyttes som mat til ungene neste vår. Nøttekråkene har en usedvanlig god hukommelse. De kan grave seg ned gjennom et tykt snølag og finne et matobjekt de har gjemt unna flere måneder tidligere. Det er beregnet at de lokaliserer sine gjemmer med en treffsikkerhet på opptil 85 prosent.

Til tross for at fuglene finner igjen mesteparten av den hamstrete maten, er det en del som blir liggende og som senere spirer. Underarten macrorhynchos har således trolig bidratt til spredningen av sembrafuru i Norge, ikke minst i Trondheimsområdet hvor sembrafuru har blitt et vanlig bartre.Også frø fra andre bartrær utgjør en viktig næring for nøttekråka på vårparten. Den spiser også bær, snegler og insekter som biller og veps, samt smågnagere, egg og fuglunger.

Nøttekråkene kan bli relativt gamle. I Sverige ble en fugl kontrollert i felt, 16 år og en måned etter ringmerkingen. En annen svensk fugl ble funnet død 14 år og fire måneder gammel.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.