relasjonell musikkterapi

Intersubjektivitet danner et viktig grunnlag for den relasjonelle teorien. Her slås det fast at vårt sinn er åpent og intersubjektivt avhengig – vi starter livet som dialogorienterte og intensjonale individer. Kontakten med andre er i utgangspunktet ikke-verbal, hvor erfaringer, kropp og affekter er kjerneelementer. Intersubjektivitet kommer til syne gjennom felles oppmerksomhet og ved å dele intensjoner og følelsesmessige tilstander. En sentral målsetting for musikkterapien blir å utvide klientens levde erfaring og intersubjektive oppmerksomhet gjennom nye måter å relatere seg på gjennom musikken.

En av de sentrale personene i denne tradisjonen er psykiateren Daniel Stern og den norske musikkterapeuten Gro Trondalen har overført hans tenkning til musikkterapien. Stern opererer med ulike former for selvoppfatninger som opptrer i ulike faser i barnets første leveår, men som alle er virksomme gjennom hele livet. Den utviklingspsykologiske og relasjonelle vendingen har vist seg å passe svært godt med hvordan musikkterapeuter har arbeidet med improvisasjon, særlig i den «kreative musikkterapien», i tradisjonen fra musikkterapeutene Paul Nordoff og Clive Robbins. Gjennom improvisasjonene skjer det en gjensidig musikalsk tilpasning, samtidig med en regulering av følelsene. Her er evnen til affektinntoning et viktig element, det vil si en empatisk innlevelse i klienten. Musikken betraktes som et kommunikasjonsmiddel og gjennom musikken lærer personene å bli kjent med hverandre. De får hva som kalles en «implisitt relasjonell kunnskap» om hverandre.

Også teori om mentalisering gis aktualitet i forbindelse med musikkterapi, og ikke minst betydningen av å anerkjenne klientenes opplevelser. Begrepet stammer fra psykologien og handler om hvordan vi er bevisste våre egne eller andres mentale tilstander, eller hva andre mennesker har av behov, begjær, følelser, tro, mål, hensikter og motiv. Det handler om evnen til å se andre fra innsiden og oss selv fra utsiden.