I vanlig språkbruk brukes livskvalitet ofte som en betegnelse på velferd eller det å ha et godt liv.

Livskvalitet forstått på denne måten har både objektive og subjektive aspekter, og begge er nødvendige for å kunne gi et dekkende bilde av hva et godt eller dårlig liv innebærer (Phillips 2006).

To eksempler på objektive mål er arbeidsledighet og forekomsten av kroniske sykdommer, mens opplevelsen av jobbtrygghet og av om helsetilstanden er god eller dårlig er eksempler på subjektive mål som utfyller disse.

En annen måte å bruke begrepet på er som en samlebetegnelse på velferdens ikke-økonomiske komponenter, blant annet helse, utdanning, sosiale relasjoner, personlig trygghet og tilfredshet med livet.

Det er for eksempel slik begrepet brukes i flere publikasjoner utgitt av OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling).

En tredje bruksmåte er som synonym for opplevelsen av å ha et godt liv. I denne forståelsen representerer livskvalitet innenfra-perspektivet på velferd; det handler om kvaliteter ved de indre opplevelsene, om i hvilken grad individene tenker og føler positivt om sine liv. En slik forståelse vil en for eksempel finne i flere fagbøker om emnet på norsk (Næss m.fl. 2011; Barstad 2014).

På tross av mangfoldet, kan de forskjellige definisjonene av begrepet likevel sies å ha en fellesnevner, nemlig en oppfatning om at velferd innebærer noe langt mer enn en velfylt lommebok, høy boligstandard og andre materielle goder.

Den materielle velstanden er ikke uviktig, men begrepet tilsier at det gode liv er noe annet og mer. Bruken av begrepet inngår derfor ofte som ledd i en kritikk av bruttonasjonalprodukt og andre økonomiske indikatorer på samfunnsutviklingen. Disse kritiseres for å gi et mangelfullt bilde av det sosiale framskrittet.

Begrepet livskvalitet begynte å komme i bruk i første halvdel av 1960-årene. En tidlig referanse til begrepet er flere av talene den amerikanske presidenten Lyndon B. Johnson holdt i 1964, der han blant annet understreket at det samfunnsmessige framskrittet bare kunne vurderes gjennom å måle kvaliteten på menneskers liv, og ikke gjennom hvor mye penger en hadde i banken.

I Norge fikk begrepet sitt gjennombrudd i 1970- og 80-årene. I norske partiprogrammer ble ordet første gang brukt i Det Liberale Folkepartis program for perioden 1981-1985 (Halvorsen 2014).

Livskvalitetsbegrepet har fått sin mest presise utforming innenfor forskningen på subjektiv livskvalitet. Dette forskningsfeltet har utviklet seg mye de siste ti-årene, med bidrag fra både psykologi, økonomi og andre samfunnsvitenskapelige fag.

Subjektiv livskvalitet har tradisjonelt blitt oppfattet som bestående av tre dimensjoner: Tilfredshet med livet (eller med ulike aspekter ved livet, slik som inntekt og familieliv), positiv affekt og negativ affekt, hvor affekt betyr følelsesmessige tilstander av forskjellig art.

En person som er tilfreds med livet sitt, som ofte opplever glede og andre positive følelsesmessige tilstander og sjelden negative følelser (slik som tristhet og sinne) framstår dermed som paradeeksemplet på en person med høy livskvalitet.

Denne tilnærmingen har i de seinere årene blitt utfordret av et alternativt perspektiv, knyttet til begrepet «eudaimonia». Det er hentet fra klassisk gresk filosofi, og innebærer en forståelse av velferd som selvrealisering og utvikling av ens menneskelige potensial.

Dels legger en i dette perspektivet vekt på følelser som typisk følger av selvrealisering og personlig vekst, slik som mening og engasjement, dels på det å fungere godt, om en for eksempel aksepterer seg selv og kan ta selvstendige beslutninger.

Begrepet er omdiskutert, men har fått gjennomslag internasjonalt, blant annet i anbefalinger fra OECD (OECD 2013).

Det eudaimoniske perspektivet vil understreke at høy livskvalitet ikke er ensbetydende med å gå rundt i en lykkerus, men at et engasjert og meningsfylt liv er vel så viktig, selv om det engasjerte livet kan være smertefullt og innebære prøvelser av forskjellig art.

Bruken av subjektiv livskvalitet som mål på velferd har fått mye kritikk. En form for kritikk er at det bidrar til å individualisere sosiale problemer.

En beslektet kritikk er at det skjuler sosial ulikhet, siden mennesker har en evne til å tilpasse seg de rådende livsomstendighetene. Preferansene endres i tråd med de faktiske mulighetene.

En tredje kritikk er at slik forskning er lite politisk anvendelig, blant annet fordi noen mennesker kan ha urimelig høye krav til livet som politiske tiltak ikke bør kompensere for. Mange anser det for å være urimelig om man skulle subsidiere Rolls Royce og champagne fordi noen er ulykkelige uten.

Kritikken peker på noen mulige svakheter ved denne tilnærmingen som det er grunn til å være oppmerksom på. Subjektiv livskvalitet som velferdsmål fungerer best som et supplement til andre indikatorer.

Kritikken treffer likevel ikke helt, blant annet er det klare begrensninger på menneskers evne til tilpasning. De fattige og syke er faktisk mindre fornøyd med livet enn de rike og friske (Barstad 2014).

  • Barstad, Anders. (2014). Levekår og livskvalitet. Vitenskapen om hvordan vi har det. Cappelen Damm Akademisk.
  • Halvorsen, Knut. (2014). Velferd. Fra ide til politikk for et godt samfunn. Cappelen Damm Akademisk.
  • Næss, Siri, Torbjørn Moum og Jon Eriksen. (2011).  Livskvalitet. Forskning om det gode liv. Fagbokforlaget.
  • OECD. (2013). OECD Guidelines on Measuring Subjective Well-being. OECD Publishing.
  • Phillips, David. (2006). Quality of Life. Concept, policy and practice. Routledge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.