lappmeis

Lappmeisa er en nordlig meiseart som finnes i Nord-Fennoskandia gjennom Russland og Sibir til Alaska og Nordvest-Canada, dessuten i fjellskoger fra Altai til Nordvest-Mongolia. Arten er fordelt på fire underarter.

I Norge har lappmeisa en sørlig og en nordlig bestand (bisentrisk utbredelse). Størst bestand finnes i Finnmarks furuskoger, men den forekommer også i rene bjørkeskoger. I indre Troms er den relativt fåtallig. I sør finnes den i mindre antall spredt i indre Trøndelag samt i skogstrakter fra Jotunheimen over Dovrefjell og Rondane til Engerdal i Hedmark. Flere reirfunn er gjort i furuskog i området fra Atnsjøen nordover gjennom Folldalen.

Bestanden antas å ha avtatt i løpet av de siste hundre årene. I Finland har den avtatt betydelig i antall de 5–6 tiårene. Norsk ornitologisk forening har beregnet at det hekker rundt 2000 par i Norge.

Lappmeisa virker storhodet og rund med løs og litt oppblåst fjærdrakt. Den cirka 13 cm store fuglen med en vekt på 11–14 gram, ligner granmeis, men er varmere og brunere i tonen og har klart lengre stjert. Svakt rustrøde kroppssider, tydelig bruntonet hette, hvite kinn og en stor svart strupeflekk er karakteristisk. Lappmeisa er livlig og stadig i bevegelse, lite sky og lett å komme inn på. Kjønnene er like.

Ungfuglene ligner de voksne, men hetta på hodet er lysere, strupeflekken mindre og brunere, og fjærdrakten kan virke enda løsere enn hos de voksne.

Utenom hekkesesongen sees lappmeis av og til i flokker av granmeis. Til tross for lik fjærdrakt, skiller lappmeisa seg ofte ut ved å virke mer rastløs. Den henger også mer opp-ned oppunder greiner enn granmeisa.

Lappmeisa er standfugl som er svært stedbunden. Ungfuglene er mer nomadiske og sees eksempelvis jevnlig i granmeisflokker i Budalen i Trøndelag, nær 100 km nordvest for nærmeste kjente hekkeområde. Av og til kan lappmeisa foreta betydelige trekk og opptre invasjonsartet utenfor hekkeområdet.

Repertoaret er rikholdig. Blant lokkelydene er tynne tsit, tostavete chit-sit og et litt metallklingende dytt dytt. En av de vanligste er zi-zi tæh thæh thæh som er svært likt granmeisas.

Også sangen varierer; hese tjip tjiep tjiep tjiep tjiep, en kort rekke myke ptsi-duj, ptsi… eller en malende ramse med litt skurrende tri-tuu tri tuu. Den synger relativt lavmælt og høres ikke langt unna.

Lappmeisa hekker i hulrom i trær, ofte i gamle reirhull etter dvergspett eller tretåspett. Den kan også selv hakke ut reirhull i et morkent tre eller stubbe av furu, bjørk eller or og tar gjerne i bruk fuglekasser. I likhet med de andre meisene våre bygger lappmeishunnen reiret alene. Reiret består av en plattform av mose og morken ved, og selve reirskåla er avrundet med hår, ofte fra smågnagere.

De 6–10 eggene, hvite med rødbrune prikker, legges i siste del av mai eller begynnelsen av juni og ruges av hunnen i 14–15 døgn. Hannen mater hunnen både før og under eggleggingen. Ungene mates av begge foreldrene og forlater reiret etter cirka 19 dager. Ungene holder seg nær reiret og er avhengig av foreldrene ennå i 12–14 dager. Etter ytterligere 3–4 dager forlater de foreldrenes territorium.

Finske undersøkelser viser at hvert par årlig får i gjennomsnitt fem unger på vingene.

Lappmeisa er monogam, og paret holder sammen gjennom hele året. Lappmeis hybridiserer ofte med granmeis.

Lappmeisa har stort territorium; gjerne 15–20 hektar. Utenom hekketida farter paret rundt i et område som omkranser territoriet og som er betydelig større; i mindre optimale skogsområder er territoriet opptil 100 hektar. Slike leveområder kan deles av flere par vinterstid.

Om sommeren lever den hovedsakelig av insekter som sommerfugler, fluer og biller samt edderkopper og snegler. Fuglene hamstrer mat gjennom hele året. I april–mai finner de hovedsakelig larver og konglefrø. I august–november finner de mest voksne insekter, larver og edderkopper som gjemmes i greinverket, i barksprekker eller under lav. Av og til kamufleres objektene med små barkstykker. Selv vinterstid blir det gjemt unna mat hvis det er overskudd. Det er beregnet at hvert individ gjemmer unna opptil 200 næringsobjekter daglig og 500 000 objekter i året (hovedsakelig furufrø), spredt over hele territoriet. Lappmeisene har lange dager selv om vinteren, og de er i aktivitet før det er lyst og etter skumring.

Ungfugler hamstrer om høsten bare cirka 20 prosent sammenlignet med mengden de voksne gjemmer unna. Det er normalt ikke tilstrekkelig til å overleve kalde vintrer, og dødeligheten er trolig høy. Ifølge finske undersøkelser er den årlige dødeligheten for voksne lappmeiser rundt 50 prosent, for ungfugler antagelig langt høyere.

Eldste ringmerkede lappmeis ble minst sju år.

Kjennskapen til lappmeisas vinterøkologi er mangelfull. Etter at ungene til det territorielle paret har forlatt familieflokken, danner paret en mindre flokk med ungfugler fra andre steder.

Ungfugler sees av og til i flokker av granmeis. De litt større lappmeisene dominerer granmeisene på fôringsplasser.

Lappmeisa holder til i områder som vanligvis har svært lave temperaturer vinterstid. Hamstret mat er derfor livsviktig. I tillegg til å skaffe nok mat til å klare seg gjennom dagen må de bygge opp et fettlager stort nok til brensel for kommende natt. I løpet av få timer lagrer de reservenæring som fettdepoter på flere plasser på kroppen. En økning av kroppsvekten rundt ti prosent er vanlig.

For å redusere varmetapet om natta, finner de fram til steder hvor varmeutstrålingen er liten; det kan være under en snødekt grein eller i et hulrom. I tillegg synker stoffskiftet, og kroppstemperaturen (hypotermi) reduseres fra om lag 41 °C til cirka 31–32 °C. Synker kroppstemperaturen ytterligere, dør fuglen. Straks kroppstemperaturen nærmer seg denne nedre grensen, begynner den sovende meisa å skjelve. Muskelbevegelsene produserer varme som gjør at kroppstemperaturen igjen stabiliseres. Når morgenen kommer er alt fettet forbrent.

• meiser
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om lappmeis