stabiliseringspolitikk

Stabiliseringspolitikk er offentlige tiltak for å bevare stabilitet eller motvirke ustabilitet i den samfunnsøkonomiske utviklingen.

Faktaboks

uttale:
stabilitˈet
etymologi:
av stabil

Stabiliseringspolitikk utgjør en sentral del av den økonomiske politikken i de fleste land.

En rekke ulike begreper er siden 1930-årene brukt mer eller mindre synonymt med stabiliseringspolitikk, slik som blant annet konjunkturpolitikk, motkonjunkturpolitikk, etterspørselspolitikk og keynesianisme.

Mål

Med stabiliseringspolitikk menes forsøk på å utjevne sterke økonomiske konjunktursvingninger og/eller forsøk på å motvirke ubalanse i et lands handel med andre land, altså forholdet mellom import og eksport. Stabiliseringspolitikk er i begge betydninger et hovedelement i myndighetenes økonomiske politikk.

Stabiliseringspolitikk i betydningen tiltak for å utjevne konjunktursvingninger kalles også konjunkturpolitikk eller motkonjunkturpolitikk. I tilfeller hvor stabiliseringspolitikk søker å motvirke et fall i etterspørselen ved ekspansiv finans- og/eller pengepolitikk, kalles tiltakene ofte keynesiansk motkonjunkturpolitikk, etter den britiske økonomen John Maynard Keynes, kjent for å ha foreslått slik politikk i 1930-årene.

Indikatorer og virkemidler

Stabiliseringspolitikk tar utgangspunkt i statistiske indikatorer for økonomisk stabilitet. Fremtredende er arbeidsledighet, inflasjon, driftsbalansen med utlandet og ulike konkurranseevneindikatorer.

Virkemidlene i stabiliseringspolitikken er først og fremst finanspolitikken, det vil si tilpasningen av skatter og offentlige utgifter, og pengepolitikken, altså rentenivå og mengden penger i omløp. Begge disse virker gjennom den samlede etterspørselen etter varer og tjenester.

Historisk sett har også inntektspolitikk blitt oppfattet som et viktig virkemiddel i stabiliseringspolitikken.

Historie

Stabiliseringspolitikk i moderne betydning er karakteristisk for tiden etter 1945. Før andre verdenskrig hadde økonomisk politikk siktet mot å stabilisere isolerte størrelser, slik som valutakurs og statsbudsjetter. Fra 1945 la en lang rekke land opp de ulike delene av den økonomiske politikken for å understøtte generell samfunnsøkonomisk stabilitet, med særlig vekt på stabil sysselsetting.

Stabiliseringspolitikk i denne betydningen bygde på prinsipper fremlagt i begynnelsen av 1930-årene i forbindelse med den økonomiske verdenskrisen i kjølvannet av Wall Street-krakket i 1929.

I tillegg til penge- og finanspolitikk bygde etterkrigstidens stabiliseringspolitikk også i stor grad på ulike reguleringssystemer, ikke minst regulering av kapitalbevegelser mellom land.

Fra 1970-årene mistet reguleringer og inntektspolitikk, til dels også finanspolitikk, noe av sin tidligere betydning for stabiliseringspolitikken, samtidig som pengepolitikk ble tillagt økende vekt. De fleste land justerte i tillegg prioriteringer og ambisjonsnivå i stabiliseringspolitikken sammenlignet med 1950- og 1960-årene. Noen indikatorer har i tiden etterpå blitt tillatt å svinge mer, slik som sysselsetting, mens andre har blitt tillatt å svinge mindre, slik som inflasjon.

Etter finanskrisen i 2008 førte de fleste land en ekspansiv penge- og finanspolitikk for å motvirke fall i etterspørselen. Dette bidro trolig til å redusere de kortsiktige negative konsekvensene av krisen i verdensøkonomien. Dette førte imidlertid til rask vekst i statsgjelden i mange land, og den ekspansive finanspolitikken ble etter kort tid avviklet, selv om etterspørselen ikke hadde steget til ønsket nivå. Dette har i årene etterpå lagt mye av ansvaret for stabiliseringen på pengepolitikken, noe som har bidratt til et varig, lavt rentenivå.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg