Stabiliseringspolitikk er offentlige tiltak for å bevare stabilitet eller motvirke ustabilitet i den samfunnsøkonomiske utviklingen.

Med stabiliseringspolitikk menes forsøk på å utjevne sterke økonomiske konjunktursvingninger og/eller forsøk på å motvirke ubalanse i et lands handel med andre land, altså forholdet mellom import og eksport. Stabiliseringspolitikk er i begge betydninger et hovedelement i myndighetenes økonomiske politikk.

Stabiliseringspolitikk i betydningen tiltak for å utjevne konjunktursvingninger kalles også konjunkturpolitikk eller motkonjunkturpolitikk. I tilfeller hvor stabiliseringspolitikk søker å motvirke et fall i etterspørselen ved ekspansiv finans- og/eller pengepolitikk, kalles tiltakene ofte keynesiansk motkonjunkturpolitikk, etter den britiske økonomen John Maynard Keynes, kjent for å ha foreslått slik politikk i 1930-årene.

Stabiliseringspolitikk tar utgangspunkt i statistiske indikatorer for økonomisk stabilitet. Fremtredende er arbeidsledighet, inflasjon, driftsbalansen med utlandet og ulike konkurranseevneindikatorer.

Virkemidlene i stabiliseringspolitikken er først og fremst pengepolitikken, altså rentenivå og mengden penger i omløp, og finanspolitikken, det vil si tilpasningen av skatter og offentlige utgifter. Begge disse virker gjennom den samlede etterspørselen etter varer og tjenester.

Historisk sett har også inntektspolitikk blitt oppfattet som et viktig virkemiddel i stabiliseringspolitikken.

Stabiliseringspolitikk i moderne betydning er karakteristisk for tiden etter 1945. Før andre verdenskrig hadde økonomisk politikk siktet mot å stabilisere isolerte størrelser, slik som valutakurs og statsbudsjetter. Fra 1945 la en lang rekke land opp de ulike delene av den økonomiske politikken for å understøtte generell samfunnsøkonomisk stabilitet, med særlig vekt på stabil sysselsetting.

Stabiliseringspolitikk i denne betydningen bygde på prinsipper fremlagt i begynnelsen av 1930-årene i forbindelse med den økonomiske verdenskrisen i kjølvannet av Wall Street-krakket i 1929.

I tillegg til penge- og finanspolitikk bygde etterkrigstidens stabiliseringspolitikk også i stor grad på ulike reguleringssystemer, ikke minst regulering av kapitalbevegelser mellom land.

Fra 1970-årene mistet reguleringer og inntektspolitikk, til dels også finanspolitikk, noe av sin tidligere betydning for stabiliseringspolitikken, samtidig som pengepolitikk ble tillagt økende vekt. De fleste land justerte i tillegg prioriteringer og ambisjonsnivå i stabiliseringspolitikken sammenlignet med 1950- og 1960-årene. Noen indikatorer har i tiden etterpå blitt tillatt å svinge mer, slik som sysselsetting, mens andre har blitt tillatt å svinge mindre, slik som inflasjon.

Etter finanskrisen i 2008 førte de fleste land en ekspansiv penge- og finanspolitikk for å motvirke fall i etterspørselen. Dette bidro trolig til å redusere de kortsiktige negative konsekvensene av krisen i verdensøkonomien. Dette førte imidlertid til rask vekst i statsgjelden i mange land, og den ekspansive finanspolitikken ble etter kort tid avviklet, selv om etterspørselen ikke hadde steget til ønsket nivå. Dette har i årene etterpå lagt mye av ansvaret for stabiliseringen på pengepolitikken, noe som har bidratt til et varig, lavt rentenivå.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.