kino (graf, norsk kinobesøk) (bilde)

Kino, lokale for visning av film. En kino består vanligvis av en sal med sitteplasser for publikum og et lydisolert maskinrom med kinomaskiner (projektorer) som projiserer filmbildet på den motsatte veggen («lerretet»). Størrelsen på lerretet kan reguleres i forhold til de forskjellige filmformatene. I mange land hvor klimaet tillater det, bl.a. USA og afrikanske land, drives kinoer under åpen himmel.

Det er 245 kinoer i Norge, 161 kommunale med 301 saler, og 84 ikke-kommunale med 128 saler (2004). Oslo kinematografer er den største kinobedriften i Norge med 8 kinoer og 27 saler. Kinoene i Norge solgte i 2004 ca. 12 mill. billetter; dette gav en samlet spilleinntekt på 782 mill. kroner. De kommunale kinoene stod for 81 % av omsetningen.

Betegnelsen kino er en kortform av kinematograf som igjen er en fornorsket form av Cinématographe (av gr. 'bevegelse' og 'skrive, tegne'), patentnavnet på brødrene Lumières apparat for visning av film.

Se også film, Film & Kino, filmbyrå.

De fleste filmer som vises på kino har en bredde på 35 mm. En spillefilm på 2 timer er ca. 3300 m lang. Filmen distribueres i ruller, hver på ca. 600 m. Rullene fordeles på to kinomaskiner. På større anlegg skjøtes alle rullene sammen til én stor rull som kjøres på én maskin.

En tradisjonell kinomaskin består av et mekanisk system, projeksjonsverket, og et optisk system med lampehus og optikk. Filmen kommer inn i projeksjonsverket ovenfra og går via en sløyfe til filmporten hvor selve projeksjonen foregår. Lyskilden er som regel en xenonkolbe (kvartskolbe med to elektroder i en atmosfære av xenongass under høyt trykk). Den er montert i et justerbart speilsystem (lampehuset). Speilsystemet sender en lyskjegle mot filmporten og gjennom filmen.

Lyden har tradisjonelt vært gjengitt ved at filmen går gjennom et optisk lydhode. Lyden ligger da fotografert inn på en 2 mm bred stripe ved siden av bildene på filmremsen. I lydhodet passerer dette lydsporet en smal lysspalte. Det lys som slipper gjennom, fanges opp av en solarcelle som omvandler lys til strøm. Ved å variere svertingen av lydsporet skapes en strømvariasjon som forsterkes og gjengis i høyttalere i salen. I 1977 kom Dolby stereo der filmen har to lydspor og to solarceller. De to signalene dekodes til 4 kanaler: Venstre, Senter, Høyre (bak lerretet) og Surround-kanalen med høyttalere bak og i sideveggene i salen. I tillegg kan det være en egen dypbasskanal.

Etter hvert har også systemer med digitalt lagret lyd blitt innført, både med digitallyden fotografert inn på filmen og med synkroniserte CD-ROM-spillere, og fremtiden for filmmediet synes å være digital lagring og distribusjon for både lyd og bilde.

Som de første kinovisninger regnes brødrene Lumières visninger i Paris 28. des. 1895. I tiden som fulgte arrangerte Lumière-brødrene og andre pionerer visninger i mange land med stor suksess. Etter hvert kom de første kinoer, som var innredet i vanlige forsamlingslokaler, ofte også i butikklokaler. Med økende tilstrømming og skjerpede brannkrav fikk man etter hvert spesialbygde kinoer. Gjennom 1900-tallets første tiår gjennomgikk kinobransjen i de fleste land en eksplosiv vekst, og ble preget av de mange og små kinoene. De amerikanske småkinoene, kalt nickelodeons etter billettprisen som var 1 nickel (dvs. 5 cent), passerte et antall på 10 000 i 1908. I storbyene vokste det også frem store luksuriøse kinopalasser.

Kinoene viste til å begynne med programmer med flere korte filmer, men gikk ca. 1920 over til å vise langfilmer slik de gjør i dag. USA fikk på denne tiden en ledende stilling innen produksjon og distribusjon som de har beholdt til i dag. Den første lydfilmen kom 1927, og med den nye krav til akustikk og utstyr. Dette krevde store investeringer, men lydfilmen viste seg å være profitabel og var en viktig årsak til at kinobransjen kom seg ut av lavkonjunkturen i 1920-årene.

I midten av 1960-årene forsvant nitratfilmen fra kinoene etter at det kom forbud mot å bruke dette brannfarlige materialet. Den nye brannsikre filmtypen gav mulighet for automatisering av fremvisningen og satsing på flerkinoanlegg, ofte kalt kinokomplekser eller multiplekser, som både virket rasjonaliserende på driften og gav publikum valgmuligheter. I 1970- og 1980-årene ble mange av de store kinosalene delt opp i flere mindre saler, eller det ble bygd mindre saler i tilknytning til de eksisterende.

I Norge ble film første gang vist på Circus Varieté i Oslo 6. april 1896. De tyske brødrene Max og Emil Skladanowsky arrangerte visningene som pågikk til 5. mai samme år. Den første norske kinoen, Kinematograf-Theateret, ble åpnet i Oslo 1904 av Hugo Hermansen. Den første norske kinoen som fikk lydfilmutstyr, var Eldorado i Oslo i 1929.

Lov av 25. juli 1913 om offentlig fremvisning av kinematografbilder gav kommunene rett til å gi konsesjon for kinodrift, noe kommunene i stor utstrekning gav til seg selv. Den norske kinobransjen utviklet seg derfor på en unik måte med overveiende kommunale kinoer. Den første kommunale kino kom på Nesodden i 1914. Trondheim fikk kommunale kinoer 1918, Bergen 1920 og Oslo 1926. I 1917 ble Kommunale Kinematografers Landsforbund (nåv. Film & Kino) stiftet. Filmleien ble regulert gjennom en avtale, Filmleieoverenskomsten, som ble inngått mellom filmbyråene (selskaper som importerer og distribuerer film i Norge) og Kommunale Kinematografers Landsforbund, hvor kinoenes leieutgifter ble regulert etter bl.a. kinoens størrelse og filmenes salgsresultater. Kommunene engasjerte seg også i filmdistribusjon gjennom Kommunenes Filmcentral A/S.

Etter krigen hadde kinobesøket i Norge en betydelig vekst. Rekordåret 1956 kunne vise til 35 mill. solgte billetter tilsvarende ca. 10 kinobesøk per innbygger. I 1960-årene sank besøket. Hovedårsakene var nok at fjernsynet fikk innpass i mange norske hjem, og at den bedrede økonomien skapte rikere muligheter for andre fritidsaktiviteter, bl.a. reiseliv. Hjemmevideoen og den sterke utvidelsen av fjernsynstilbudet førte til ytterligere nedgang i 1980-årene, men kinobransjen svarte med å bygge kinokomplekser. Rundt årtusenskiftet ser det ut som om antall besøk har stabilisert seg.

Bygdekinoen ble opprettet 1950 med staten, Kommunale Kinematografers Landsforbund og Kommunenes Filmcentral A/S som eiere. Den var 1969–88 en del av Statens Filmsentral, men er nå underlagt Film & Kino. Bygdekinoen viser film på ca. 200 steder ved hjelp av transportabelt visningsutstyr. Spillestedene varierer fra gymnastikksaler og forsamlingslokaler til kulturhus og ordinære kinobygg. Samlet besøk 2004 var 145 791.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.