tjæremile – Store norske leksikon

Håndkolorert dias av tjærebrenning i Målselvdalen i 1928. En mann holder en lang stokk og kontrollerer brenningen av tjæremila.

Tjærebrenning i Målselvdalen, 1928

Av Ander Beer Wilse/DEXTRA Photo/Norsk teknisk museum/Digitaltmuseum.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Oppbygging av en tjæremile. Høyre del av mila er dekket av torvflak.

Wikimedia.

Lisens: Brukerspesifisert

Tjæremile er en innretning til fremstilling av tretjære, som også er biprodukt i kullmiler. Milebrenning er tørrdestillasjon av trevirke og var mest vanlig på 1800-tallet. Vi kjenner til beskrivelser av tjæremiler helt tilbake til 1100-tallet, og de var i bruk til tidlig på 1900- tallet.

Faktaboks

Etymologi: norrønt tjara, trolig med grunnbetydningen 'kommet fra trær'
Også kjent som: tjærebrenning

Tjæren ble utvunnet av kjerneveden og røttene til furu (tyri). Tjærebrenning var derfor mest utbredt der det vokser furu, som i Innlandet og Trøndelag, men også i Nord-Norge, som Bardu og Nordreisa.

Tjæren ble blant annet brukt til impregnering av båter og hus. Det var den tidens impregnering. Norges gamle stavkirker, som er mange hundre år gamle, er bevart takket være tjæreimpregneringen.

Oppbygging av tjæremilen

Først måtte underlaget gjøres klart, helst et svakt skrånende terreng. Underlaget måtte være tett, slik at tjæra kunne renne nedover. Tradisjonelt ble det lagt bjørkenever i bunnen. Bunnen hadde form av en trakt med et hull i midten, hvor tjæren kunne samle seg og renne gjennom. Under hullet ble det laget en renne av en uthulet stokk hvor tjæren kunne renne ut.

Det beste materialet for tjærebrenning var kubber av kløyvde fururøtter som var såpass gamle at ytterveden var råtnet bort. Deretter ble de grove kubbene finkløyvd til spik og tørket.

Bygging av selve mila var gjerne et stort og omfattende arbeid, ledet av en erfaren tjærebrenner. Det var viktig at mila fikk rett diameter, og at den skrådde rett mot toppen. I midten ble det reist en midtstokk. Nederst ble det lagt lekter som pekte mot sentrum. Over denne ble ved, gjerne fra stubbenden lagt på tvers. Spiket ble lagt radialt slik at det pekte mot sentrum. Etter hvert som mila vokste i større ble den avrundet, slik at formen ble som en lett flattrykt halvkule.

Før brenning ble mila dekket med flak av torv. Dette for å redusere lufttilgangen. Det måtte være en åpning nederst på torvlaget hvor en tente på mila. Torvflakene ble lagt med lyngsiden ned. Etter tenning ble åpningen i torva dekket til. Varmen vil da spre seg innover i mila. De som passer mila må sørge for at varmen er optimal. Det harpiksholdige spiket skal varmes med minimal tilgang til luft. Det gjør at tjæra smelter og renner ut av veden. Den ideelle temperaturen på tjæra er rundt 40 °C.

Les mer i Store norske leksikon

tjære

Litteratur

Ihlen, Christian (1932): Tjærebrenning i mile. Les heftet på nb.no
Renmælmo, Roald: «Tjærebrenning i mile», i Fortidsminneforeningen. Årbok 2023, side 119-144.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Energi og ressurs

Knut A. Rosvold