flygeekorn

Flygeekorn kan ikke fly aktivt og taper alltid høyde i svevet, men det er en meget kontrollert glideflukt der retningen kan endres underveis og landingen er presis. Halen er gjerne temmelig flat og kantet med stivere hår, noe som både gir økt løft og bedre styring. Svevehuden blir støtta og forsterket av muskler og knokler. Når dyret beveger seg på bakken eller klatrer opp et tre, blir svevehuden foldet inn til kroppen. Enkelte arter sover vintersøvn. Flygeekorn er nattaktive og lever i skoger, der de svever både for å forflytte seg fra et tre til et annet og for å unnslippe rovdyr.

Det finnes 52 arter flygeekorn i 15 slekter. De fleste lever i Asia, noen få i Europa og Nord-Amerika. Flest arter finnes det sørøstlige Asia. En av de største artene, taguan Petaurista petaurista, lever i det sørøstre hjørnet av Asia. Den kan måle én meter fra snute til halespiss, blir nesten 3 kg tung og kan sveve over 100 meter. Denne arten spiser spesielt mye blader fra mange trær, men også frø, frukter, blomster, bark og lav. En annen art kjempeflygeekorn, P. alborufus, skal etter sigende kunne sveve over 400 meter.

Eurasisk eller vanlig flygeekorn Pteromys volans forekommer fra Finland, gjennom Russland, til Kina og Japan. Dette er den eneste arten i Europa, men det engelske navnet som kan oversettes til «sibirflygeekorn», er kanskje et bedre navn. Den kan veie opptil 200 gram, har en grå ryggside og en kvit eller gulaktig kvit bukside. Øyet er stort og svart.

Eurasisk flygeekorn avhenger av sammenhengende skoger, helst med både gran og osp. Den bruker gjerne gamle spettehull i osp. Føden er nærmest alt den kan finne på trærne, inkludert barnåler, knopper, pollen og lav. Noen ganger spiser den også animalsk føde, i form av fugleegg og små pattedyr. Den sover vintersøvn.

• pattedyr
• ekorn