senderantenne

Senderantenne er en antenne som sender ut signaler, i motsetning til en mottakerantenne som mottar signaler.

Parabolantenner

For de høyeste frekvensene med bølgelengder mindre enn omtrent 0,1 m (mikrobølgefrekvenser) benyttes som oftest en form for parabolantenne. En slik antenne består av et metallspeil formet som en omdreiningsparaboloide. Diameteren til speilet må være mye større enn bølgelengden. I brennpunktet for paraboloiden plasseres en hornantenne montert i forlengelsen av en bølgeleder og som bestråler metallspeilet. Energien fra antennen blir da sendt ut i en smal strålebunt omtrent som lyset fra en lyskaster.

I en cassegrain-antenne er en subreflektor plassert i brennpunktet. Denne bestråles av en hornantenne plassert i sentrum av speilet, og subreflektoren reflekterer strålene mot metallspeilet. Cassegrain-antenner og er mye brukt i satellittsamband.

Parabolantenner blir også benyttet i radiolinjer. Disse antennene er svært direktive. Over kortere avstander (noen få mil) vil derfor en betydelig del av utstrålt energi treffe den mottakerantennen som senderantennen er rettet inn mot. Utstrålt effekt kan derfor være lav, for enkelte radiolinjesamband ned mot 0,1 watt. Satellittsamband over store avstander krever langt større effekter.

Dipolantenner

Antenner for frekvenser med bølgelengder fra 0,1 til 10 meter (UHF og VHF) bygges som oftest opp med dipolantenner som grunnelement.

Dipolantennen består av en rett leder avbrutt på midten der energien blir tilført. Antennen gir resonans når lengden er omtrent en halv bølgelengde, og strålingen har maksimum på tvers av antennen. Bølgene fra dipolantennen er polariserte, slik at det elektriske feltet er parallelt med antennetråden, mens magnetfeltet ligger i plan vinkelrett på tråden.

Senderantenner for TV og FM-radio bygges gjerne ved å plassere dipolantenner i et rektangulært mønster, en såkalt array-antenne. Dipolene mates fra den samme senderen. Slike antenner kan lages med god direktivitet, og retningen på utstrålt effekt kan eventuelt styres elektronisk ved å variere amplitude og fase på matesignalet til de ulike dipolene. Dersom dette foregår kontinuerlig, kalles det elektronisk scanning. Vanlig sendereffekt for slike antenner brukt til TV- og FM-kringkasting kan være 5–10 kW. Dette frekvensbåndet brukes også i mobilradiosystemer, og senderantennene på basisstasjonene er på tilsvarende måte bygd opp av dipolantenner.

Lave frekvenser

For lavere frekvenser med bølgelengder mellom 10 og 10 000 meter (lang-, mellom- og kortbølge) brukes senderantenner mest til kringkasting over lange avstander og med store effekter. For lang- og mellombølge (bølgelengder større enn 200 m) brukes en vertikalantenne, som er en rett leder montert loddrett opp fra jordoverflaten og som ideelt skal ha en høyde på 1/4 bølgelengde. En slik antenne er tilnærmet rundstrålende. Et eksempel er mellombølgeantennen på Kvitsøy kringkaster som var 115 meter høy og sendte med en effekt på 1200 kW.

Senderantenner for kortbølgekringkasting kan være bygd opp som en matte av dipoler hengt opp mellom høye master. Denne antennen har god retningsvirkning. Utstrålt effekt kan komme opp i 500 kW.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg