Scintillasjonsteller, detektor for direkte og indirekte ioniserende stråling. Utnytter at krystaller sender ut et svakt lysglimt, scintillerer, når de treffes av en ioniserende partikkel. Scintillasjonstellere består av et fosfor, scintillatoren, som sender ut lys når partikkelen går gjennom det, en fotomultiplikator som fanger opp lyset og omdanner det til en elektrisk puls, og elektronisk utstyr som velger ut pulser med bestemt størrelse og registrerer disse.

Pulshøyden er proporsjonal med den energi den ioniserende partikkel har avgitt i scintillatoren, og pulshøydespekteret kan derfor oppfattes som et energispektrum for de partiklene som blir registrert. Når scintillasjonstelleren anvendes for å få et energispektrum, kalles den scintillasjonsspektrometer.

Scintillatoren, fosforet (se fosforer og fosforescens), må ha høyt lysutbytte, være gjennomsiktig, gi pulser med kort varighet, og ha stor effektivitet for den type stråling man ønsker å registrere, men minst mulig for annen stråling. Lysutbyttet kan økes ved aktivering av fosforet, dvs. ved å føre inn minimale mengder av fremmedatomer som virker som fargesentre. Vanlige scintillatorer er antracen eller stilben for registrering av β-partikler, sinksulfid dopet med sølv for α-partikler og natriumjodid dopet med thallium for γ-partikler. Væskescintillatorer er bl.a. xylen eller toluen tilsatt naftalen. Disse brukes ved registrering av meget svak stråling.

Scintillasjonstellerens elektroniske utstyr består av fotomultiplikator med høyspenningskilde, pulsforsterker og pulshøydeanalysator (mangekanalanalysator), som sorterer pulsene etter størrelse og teller opp antall pulser i hvert størrelsesintervall, eller analog–digital-omformer, hvor pulshøyden måles og angis som et tall som kan behandles videre i en datamaskin.

Siden 1960 er scintillasjonstelleren på mange områder erstattet av halvledertelleren, som har bedre energioppløsning. Scintillasjonstellere brukes fremdeles som γ-teller når det settes spesielle krav til høy effektivitet.

Scintillasjonstelleren er en videreføring av W. Crookes spintariskop (scintilloskop) fra 1903, det instrument som først ble brukt for registrering av enkelte α-partikler. Det bestod av en skjerm belagt med små sinksulfidkrystaller som man så på gjennom en lupe eller et mikroskop. Instrumentet er anstrengende å bruke og ble etter oppdagelsen av geigertelleren erstattet av denne, inntil Curran og Becker 1944 viste at øyet kunne erstattes av en fotomultiplikator.

Oppfinnelsen av scintillasjonstelleren tilskrives vanligvis H. Kallman (1946). Han monterte en naftalenkrystall på en fotomultiplikator og påviste strømpulser når krystallen ble truffet av ioniserende partikler. Han fant også at pulsenes størrelse økte med energien til partiklene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.